Lederismen er antidemokratisk og står i mange tilfeller i veien for effektiv ledelse. Arbeidslivsdemokratiet har, i tillegg til å være effektivt, sine styrker i representasjon og i beskyttelse av rettigheter og kontrollmekanismer mot maktmisbruk. Siden verdens første folkestyre ble kjempet frem i Athen i år 508 fvt., har interessegrupper måtte sloss for å bevare demokratiske prinsipper og institusjoner mot autoritære krefter. Så også i arbeidslivet i 2024.

Det å gjøre én profesjon i samfunnet mye viktigere og mektigere enn andre profesjoner og faggrupper, er det verken empiriske eller normative argumenter for. Enhver sosial eller økonomisk ulikhet i et samfunn kan kun forsvares dersom forskjellen er til fordel for dem som er svakere stilt. Forskjeller mellom ledere og ansatte i makt, ansvar, lønn og muligheter er kun berettiget dersom forskjellene er nødvendige for å motivere ledere til å lede til fordel for alle. Det er ikke tilfelle når lederismen får fritt spillerom, og forskjellene mel-lom lederprofesjonen og andre profesjoner kan ikke rettferdiggjøres.

Lederismen skaper ikke like mye merverdi som lederistene hevder. Den er ikke nødvendigvis effektiv, den fortrenger andre fagprofesjo-ner og fører til umyndiggjøring av ansatte. Potensialet som ligger i at flere av oss i større grad opplever tilhørighet, mening, autonomi og tar ansvar i arbeidslivet, har ikke samfunnet råd til å miste. Vi bør heller ikke gi slipp på arbeidslivsdemokratiske prinsipper som har tjent det norske samfunnet godt.

Det er nok nå. Altfor ofte kompliserer ledelse fra ledere arbeidet for ansatte. Det skyldes ideologien som har fostret et Frankensteins monster av hva som ellers er ordinære - og høyst nødvendige - aktiviteter i virksomheter. Ledelse er et virkemiddel, ikke et mål i seg selv, for at mennesker som jobber sammen oppnår noe de ellers ikke ville fått til. Det er et instrument for at det leveres resultater. Så enkelt, og så vanskelig.

— Lederisme by Tom Karp