Vi kunne knapt begripe at Ina hadde reist dit nå, til USA, hun var der, i den dramatiske verdenen av Coca-Cola og Nike, Chryslere og McDonald’s, av Skittles og Kentucky Fried Chicken, av kjøpesentre og talk shows og drive-in movies og drive-through-restauranter, og en gang hadde Ina fortalt Anastasia at hun hadde sett et drive-through-begravelsesbyrå, og først trodde vi ikke på det, men så sa Anastasia at hun hadde sett bilder av det, så det var sant, de hadde et sted der man kunne begrave sine døde uten å forlate bilen, og for oss hørtes det ut som himmelen, i USA var det ingen misunnelse mot mennesker som drømte for stort, ingen regler som gjorde det umulig å bli en bedre versjon av seg selv, amerikanerne hadde innvandring i DNA-et, de skjønte at verden var for stor til å få plass i ett eneste land, de ønsket alle velkommen, eller vent litt, kanskje ikke alle, men USA var uansett USA, og selv om vi ikke var gode nok i basket til å drømme om å spille i NBA, kunne vi drømme om å reise dit en dag, sjekke inn på et motell og sitte der på det fuktskadete rommet og se på ekte NBA-kamper live, men i stedet satt vi fast her, i dette redde, lille landet der alle så rart på dem som drømte for stort, der alle prøvde å forvandle seg til den minste versjonen av seg selv, og i stedet for NBA, hadde vi Basketligan, og i stedet for Utah og Houston hadde vi lag fra Södertälje og Köping, og det spilte ingen rolle at de prøvde å bytte navn til Södertälje Kings eller Köping Stars, det spilte ingen rolle at de prøvde å spille hiphop i time-outene, det var liksom ikke det samme, og det kom aldri til å bli det samme.