Sparks fly when an ambitious rules-bound lawyer clashes with a maverick new hire who threatens …
En bok som heng vagt sammen med The Friend Zone Experiment, men ikke på en måte som kreve at du les den først. Det e en ganske streit romance, men på den måten kor den også innehold korrupsjons på regjeringsnivå og generelle observasjoner om rasisme, klasseforskjeller og alt anna gøy samfunnet består av. Pluss heite folk som forelske sæ i hverandre. Ka mer kan man ønske sæ?
Dette minner meg om noko eg opplevde Dette minner meg om noko ei venninne fortalde …
Sinnafeministisk samtaleroman. Den e raskt lest, og ikke nødvendigvis raskt glemt, men det e en bekreftelse av alt som mangle i verden. Men den har også det moderne blikket som vet at den e en rekke av opplevelser som ikke e unik, at all sinnafeminisme kommer fra samme stedet, og noen ganger himle man litt med øyan av det. Den e ikke nødvendigvis revolusjoneranes (kanskje om man e fjorten, eller dum, eller mann), men noen ganger e det fint med bekreftelse også. Å vite at man ikke e aleina i verden, i feminismen.
Om den indre kampen mellom eigne ønske og kjærleiken til familien og deira krav.
…
En sånn bok æ endte opp med å lese fordi den sto på riktig hylle på biblioteket til rette tidspunktet. Det sørgelige e at boka hete Aldri god nok, og æ skulle ønske den va bedre. Den handle om Jeswanthiny Mayooran som e overlege i psykiatri, men som har innvandrerforeldre med større ambisjoner enn som så for ho, derav tittelen. Men den får liksom ikke til hverken fugl eller fisk, for ho tar ikke et oppgjør med foreldran (det kan æ skjønne), men det virke heller ikke som om ho har reflektert nok over ka ho har gjort og koffor ho har gjort det. I hvert fall ikke nok til å skrive en hel pamflett om det. Det e en god tanke der, og det kunne vært en god bok, og det kan hende ho kunne skrevet den, men æ tror ho burde venta minst ti år til for å …
En sånn bok æ endte opp med å lese fordi den sto på riktig hylle på biblioteket til rette tidspunktet. Det sørgelige e at boka hete Aldri god nok, og æ skulle ønske den va bedre. Den handle om Jeswanthiny Mayooran som e overlege i psykiatri, men som har innvandrerforeldre med større ambisjoner enn som så for ho, derav tittelen. Men den får liksom ikke til hverken fugl eller fisk, for ho tar ikke et oppgjør med foreldran (det kan æ skjønne), men det virke heller ikke som om ho har reflektert nok over ka ho har gjort og koffor ho har gjort det. I hvert fall ikke nok til å skrive en hel pamflett om det. Det e en god tanke der, og det kunne vært en god bok, og det kan hende ho kunne skrevet den, men æ tror ho burde venta minst ti år til for å være på riktig sted med riktig mengde refleksjoner.
The Oscar-nominated star who captivated the world with his performance in Juno finally shares his …
Æ har vært svak for Elliot Page siden Juno (og falt pladask etter Whip It, fordi æ e en stereotypi), så det e egentlig litt rart at det tok mæ så lang tid å lese sjølbiografien hannes. Men æ tror det va fordi æ har så mange fordommer mot kjendisbiografier. De fleste av dem kom til skamme i den boka her, som hoppe i tid og rom på en måte som fungere uventa bra, og som har akkurat riktig blanding av anonymisering og namedropping. Det e en bok skrevet av noen æ tror på har lest bøker, som har en tanke om kordan dem vil kordan boka skal være, som fortell nok. Og æ tror de fleste kan kjenne igjen nokka i den oppdagelsen av å være den man vil være, og kor vanskelig det e å komme fram dit.
Og tittelen, da, mest perfekte ordspillet, æ elska den …
Æ har vært svak for Elliot Page siden Juno (og falt pladask etter Whip It, fordi æ e en stereotypi), så det e egentlig litt rart at det tok mæ så lang tid å lese sjølbiografien hannes. Men æ tror det va fordi æ har så mange fordommer mot kjendisbiografier. De fleste av dem kom til skamme i den boka her, som hoppe i tid og rom på en måte som fungere uventa bra, og som har akkurat riktig blanding av anonymisering og namedropping. Det e en bok skrevet av noen æ tror på har lest bøker, som har en tanke om kordan dem vil kordan boka skal være, som fortell nok. Og æ tror de fleste kan kjenne igjen nokka i den oppdagelsen av å være den man vil være, og kor vanskelig det e å komme fram dit.
Og tittelen, da, mest perfekte ordspillet, æ elska den bare mer og mer underveis.
After four generations of caring for the Price family, Mary Dunlavy has more than earned …
Æ huske den gangen i 2012 da æ begynte å lese InCryptid-serien til Seanan McGuire, og synes det va behagelig, fordi den va mye mindre komplisert enn Toby Daye-bøkern. Vel, det her va bok fjorten, og et eller anna sted langs leseruta slutta det å være ukomplisert. Men æ elske det. Det anbefales nok egentlig å begynne et sted nærmere begynnelsen, men om du vil lese en roman om et spøkelse som må redde verden, så e det en slags oppsummering i begynnelsen av den boka her, for all del!
Rosencrantz and Guildenstern Are Dead is an absurdist, existential tragicomedy by Tom Stoppard, first staged …
Libby hadde en lydbokversjon av stykket, og siden æ måtte ta buss for tog va det ikke veldig aktuelt å lese ting, så da hørte æ på det her. Det vil si, æ sov mæ gjennom den første timen, og så va æ forvirra den neste, men til mitt forsvar e det et stykke som åpne opp for forvirring (og kanskje litt søvn i alle gjentakelsan).
Æ har hørt på den litt av og på de to siste uken, sovna til den et par ganger, lytta mer med vilje mens æ va på tur hjem eller til byen, alt ettersom, og det e et gøyalt stykke, særlig om man kan litt Hamlet (æ kan litt Hamlet, akkurat nok til å henge med).
Rochelle “the Shell” Coleman is laser focused on only three things: …
En søt liten ungdomsroman æ leste i et langtrukkent jafs på tur sørover fra ferie – æ va bare tre kvarter unna å miste toget fordi æ måtte lese ferdig og glemte å følge med på klokka.
Den e skrevet av noen æ delvis internettkjenne, så æ e i utgangspunktet fan, men æ tror æ ville synes den va sjarmeranes uansett – den handle om det innadvendte skolelyset Rochelle som ende opp med sommerjobb hos en lokal kino. Det e en dæsj Empire Records og en smule av absolutt alle tenåringsfilman æ så som tenåring, men den gjør det underholdanes og bra og med passe mengde sjarm og aha-opplevelser for hovedpersonan. Tommel opp!
In this near-future retelling of the Dickens classic "A Tale of Two Cities," a deadly …
Æ leste de første to kapitlan av den her en gang ikke så lenge etter at æ skaffa ebokleseren (som va en gang i 2017-2018?), og så har den blitt ligganes ulest, tidvis som eneste påbegynte bok i bunken, tidvis som en som ligg langt der bak. Uten at det e boka sin feil, som sådan. Det va bare nokka med tittelen og omslaget som aldri helt va forlokkanes.
Det e en gjenfortelling av Dickens' A Tale of Two Cities, som æ ikke har lest, bortsett fra at den her har magi og sånt. Æ orka ikke lese de to første kapitlan på nytt (alle bøker e in medias res om du går på med dødsforakt), så det va et gøyalt puslespill i lesinga, men æ likte historien. Æ hadde sannsynligvis likt den enda bedre om æ kjente kildematerialet, men det gikk helt ok å lese den med blanke …
Æ leste de første to kapitlan av den her en gang ikke så lenge etter at æ skaffa ebokleseren (som va en gang i 2017-2018?), og så har den blitt ligganes ulest, tidvis som eneste påbegynte bok i bunken, tidvis som en som ligg langt der bak. Uten at det e boka sin feil, som sådan. Det va bare nokka med tittelen og omslaget som aldri helt va forlokkanes.
Det e en gjenfortelling av Dickens' A Tale of Two Cities, som æ ikke har lest, bortsett fra at den her har magi og sånt. Æ orka ikke lese de to første kapitlan på nytt (alle bøker e in medias res om du går på med dødsforakt), så det va et gøyalt puslespill i lesinga, men æ likte historien. Æ hadde sannsynligvis likt den enda bedre om æ kjente kildematerialet, men det gikk helt ok å lese den med blanke ark.
Æ sett generelt stor pris på Sarah Rees Brennan sine bøker, men den her e litt mindre morsom enn dem vanligvis e, og sjøl om det nok passe tematikken føltes det tidvis ikke helt som en av hennes bøker, men det va helt ok. Men om du ikke har lest Rees Brennan og kunne tenke dæ å prøve vil æ heller anbefale In Other Lands, den burde alle lese, spør du mæ (det e aldri noen som spør mæ).
Nora’s life has been going from bad to worse. Then at the stroke of midnight …
Samme dagen som æ fant Pabbi i lesekiosken plukka æ også med mæ den her. Æ innså etterpå at det va fordi æ blanda sammen Matt Haig og Robin Sloan, som e en mann æ ikke har lest men har hatt intensjoner om å lese, i motsetning til Matt Haig, som æ ikke har nokka forhold til, anna enn at æ har sett noen av bøkern hannes på jobb og tenkt at dem har interessante omslag. (E dokker klar over kor mange mannlige forfattera som finnes? Det e mye forlangt at æ skal huske forskjellen på dem!)
Men æ begynte å lese den og så slutta æ ikke (og leste den ferdig i tide til å legge den igjen i en anna bokbyttehylle, så kanskje noen andre kan forveksle den med en forfatter dem har ment å lese), så det va jo god underholdning likevel!
Den handle om …
Samme dagen som æ fant Pabbi i lesekiosken plukka æ også med mæ den her. Æ innså etterpå at det va fordi æ blanda sammen Matt Haig og Robin Sloan, som e en mann æ ikke har lest men har hatt intensjoner om å lese, i motsetning til Matt Haig, som æ ikke har nokka forhold til, anna enn at æ har sett noen av bøkern hannes på jobb og tenkt at dem har interessante omslag. (E dokker klar over kor mange mannlige forfattera som finnes? Det e mye forlangt at æ skal huske forskjellen på dem!)
Men æ begynte å lese den og så slutta æ ikke (og leste den ferdig i tide til å legge den igjen i en anna bokbyttehylle, så kanskje noen andre kan forveksle den med en forfatter dem har ment å lese), så det va jo god underholdning likevel!
Den handle om ei dame som vil dø og så dør ho kanskje (det her e ikke en spoiler for det skjer cirka på første side) men før det får ho besøke midnattsbiblioteket og prøve ut en rekke forskjellige liv. Boka e helt ok, men den va morsomst i form av å åpne opp for mine egne tanker om kæm æ kunne vært og ka slags valg æ kunne tatt og kordan livet kunne vært annerledes enn det e og ka æ hadde bedt om å prøve først.
Vag spoiler: Den e kan hende litt i overkant «vær glad for det livet du har» mot slutten, men æ synes likevel konseptet står sæ.
Polyxena Troiades used to be somebody. Now she's struggling to figure out her future.
…
Sjette og sannsynligvis siste boka i Olympus, Inc-serien, som omhandle livet hos en tidsskriftutgiver, som levd av karakterer fra gresk mytologi. Enten ramle folk av så fort man nevne ramma for fortellinga, eller så e dem helt med. Æ va helt med. De tre siste bøkern e mindre direkte knytta til bransjen, men med karakterer man har møtt i tidligere bøker, og det her knytte sammen noen tråder fra særlig de to forrige bøkern, på tilfredsstillanes vis. Æ slukte den (sånn av typen at æ lå våken til æ va ferdiglest fordi æ måtte se kordan det gikk), og kjenne på mæ at det fort kan hende at æ skal lese hele serien om igjen en dag, fordi æ likte dem og verdenen dem bygga opp så godt.
Homegoing is the debut historical fiction novel by Ghanaian-American author Yaa Gyasi, published in 2016. …
Æ kjøpte den her romanen til ebokleseren min i 2018, og av en eller anna grunn begynte æ å lese den i mars. Akkurat sånn det skal være med bøker, dem dukke opp når det passe sæ.
Æ tror en av grunnan til at æ brukte så lang tid på å begynne på den e at det virka deprimeranes (i fall det ikke e åpenbart unngår æ stort sett deprimeranes bøker, livet e ille nok om man ikke skal gjøre det verre med vilje), men den bær historian sine på en sånn måte at det føltes overkommelig, til og med i det jævligste. Ikke distansert, men trygg i teksten. Og så va æ spent på slutten, om den klarte å bære så mange generasjoner, og det synes æ den fikk til, uten at det blei hverken for mye eller for lite. Æ e glad æ leste den.
En dag, etter tjue års samliv, stilte Svein seg opp foran mikrobølgeovnen og sa at …
Æ skjønne koffor alle æ kjenne har sust gjennom den her, snakk om bok man kan suse gjennom!
Men æ tenkte også litt på korvidt det e nokka med den som har en eim av «mannlig forfatter får anerkjennelse for å skrive som kvinner lenge har gjort». Ikke bare fordi den handle om en forsmådd kvinne, for all del, så banal e æ ikke, men det e nokka i fortellertonen som slo mæ som sånt som risikere å få mer anerkjennelse når en mann gjør det enn om en kvinne hadde gjort det. Det kan dog bare være min generelt kritiske innstilling som skinn for hardt gjennom, for gøy å lese va det uansett. Og æ digge fotografiet på omslaget, det e nesten det æ likte best av alt (æ huske ikke lenger kæm fotografen va).
Berre ein siste, liten trassig landsby i nordvest klamrar seg til nynorsken. Resten av landet …
Det her, den ganske frittståanes oppfølgeren til Når ein først skal skyte nokon, e blant de rareste bøkern æ har lest i år (sammen med Når ein først skal skyte nokon). Det føles ikke som romaner, det e definitivt ikke novellesamlinger, det e ganske mye fjas, men ikke bare, det e veldig nynorskt, litt teit, og uhorvelig gøy. Lenge leve kampen for i-målet, sier æ bare!
Fiskaren Ragnar dreg opp eit garn som aldri blir …
Æ fikk en melding i bookbites at æ endelig kunne lese Ikke mennesker jeg kan regne med, og da æ åpna den oppdaga æ at den her boka lå lånt og delvis lest på den digitale bokhylla, så da fortsatte æ på den.
Helt ok korte fortellinger basert på runeskrifter, sjøl lot æ mæ dels irritere av at dem tidvis hang sammen, men i veldig ukronologisk rekkefølge. Æ e ikke en puslespilleser, og æ gidd ikke følge med på sånne «vent den her karakteren har samme navn som hen som blei nevnt tidligere i boka hmmmm», så det traff ikke helt, men historian i sæ sjøl va fin, og fra en tidsperiode æ ikke har tenkt så mye på før, så det va interessante innblikk i kordan ting fungerte.
