Reviews and Comments

[lyrikkutvalget]

[lyrikkutvalget]

[lyrikkutvalget]

Fant den i Bodøs mest lugubre bruktbokhandel (Ludvigs), og falt umiddelbart for både tittel og omslag, så da den bare kosta 29 kroner va det gjedd for pengan. Bull-Hansen va 25 år da boka kom ut, og æ tror humaniorastuderende menn på både den og vår tid kan nikke gjenkjennanes til småkleine dikt om sex, øl og kjærleik. Hadde den vært lengre, eller av nyere dato, ville æ sannsynligvis hata det, men som en slags ungdomsskolenivåets Bukowski fungere det fint. Og altså, den tittelen!

Fire forunderlige noveller – magisk realisme med islett av dystopi, kanskje, æ vil si fabuleranes, men det føles for optimistisk, men likevel e det ikke bare mørkt. Det e ting tatt på kornet på uventa vis, det e kanskje ikke realistisk men det føles virkelig. Og veldig bra, åpenbart. Det e bare fire noveller og man kan lese en eller alle og likevel sitte igjen med samme følelsen, sjøl om dem ikke nødvendigvis ligne på hverandre.

Noen som e god på å få i stand litterære samtaler kunne fått nokka interessant ut av det her, Bjørn Vatne og Ingeborg Arvola (pre-Kniven i ilden, mer Forutsetninger for liv, kanskje Neiden 1970 (men den har æ enda ikke lest)).

Det va litt av en bok! Æ tror æ i teorien e interessert i å lese de seks neste, men æ vet ikke om det kommer til å skje med det første. Om æ ikke viste at det skal være seks bøker til hadde æ vært godt fornøyd med uttellinga.

Æ tror det e fem år, minst, siden æ begynte å lese den her boka, men det faktum at det har tatt mæ så lang tid å fullføre sier mer om kor lite æ har lest de siste åran enn kvaliteten på historien – for den va framifrå.

Egentlig ville æ lese Oldemor, du er med barn, men den hadde dem ikke lett tilgjengelig på biblioteket, så da blei det en gjenlesing av Byen byen babyen, fordi diktan til Morten bor på innsida av mæ på måter æ ikke helt kan sette fingeren på og noen ganger må æ se dem på utsida også.

Første diktsamlinga til Vaaten, tror æ likte den andre bedre. (Den tredje e ok, men litt for sjølmordsfokusert.)

Gøy!

En rekke korte historier om Parker Pyne, som e en Christie-helt æ aldri har hørt om før, men gøy va det – sjøl om æ fikk mest lyst til å lese en av de faktiske romanan (for det har æ knapt gjort siden æ hadde en Agatha Christie-fase da æ va rundt tyve).

Innimellom e det fint å lese leser søker bok-bøker (eller lettlestbøker), fordi dem bruke prosaen til å gjøre det samme som poesien gjør (og som noveller gjør, men æ like ikke noveller fordi æ like å være vanskelig?), og dete nokka med det at sjøl om språket e og skal være enkelt så kan innholdet være tungt, eller stort, og når noen som e god på sånt får det til blir det lesverdig. (Om noen som ikke kan det prøve blir det fordummanes og ka enn det norske ordet for patronising e (æ kommer ikke på det akkurat nu), men det vise sæ at Odveig Klyve får det til.)

Heng sammen med en av fjorårets diktsamlinger (dem høre egentlig sammen, og begge va nominert til Nordisk råds litteraturpris fra Færøyene, men blei utgitt i to bøker fra Orkana), og det æ innså mens æ leste sceneteksten va at æ ikke lenger huske kordan diktan va, så det va litt teit (av mæ), men æ tror teaterstykket e mer interessant enn poesien, sjøl om æ e usikker på kordan det skulle iscenesettes.