Norman finished reading Hjartet er ingen logrande hund by Laura Djupvik

Hjartet er ingen logrande hund by Laura Djupvik
Om å fri seg frå fortida. Ei kvinne reiser til barndomsheimen for å pleie si dødssjuke mor. Ho kjenner på …
This link opens in a pop-up window

Om å fri seg frå fortida. Ei kvinne reiser til barndomsheimen for å pleie si dødssjuke mor. Ho kjenner på …
Så lenge min far finst, finst Gud. Det er vanskelegast å gi slepp på det ein ikkje trur på, slår det meg, for då slepper eg taket i noko som har vore alt for dei eg er glad i. Som om eg tar farvel for alltid. Er det det ein må?
— Hjartet er ingen logrande hund by Laura Djupvik (Page 170)
Du hadde blitt med meg om eg hadde spurt. Men eg spurde ikkje. Ville det likevel. Vil at ting skal skje utan at eg spør, vil at noko skal opne seg og berre bli til utan at eg set det i scene.
— Hjartet er ingen logrande hund by Laura Djupvik (Page 160)
Det er ikkje så lett å snakke fint om dei mindre gode, dei ufølsame eller valdelege, men far min forsvarte alltid den døde mot ein taus, og ikkje alltid så taus, domstol.
Det var som om han ville kle den døde inn i eit slags forsonande lys. Det er ikkje opp til oss å dømme. Om ein mann som elles fekk få godord, las eg: «Vi skal hugse på at han sjølv hadde vakse opp med harde ord.» Han skulda på alkoholen som ei farleg kraft, men sa at det på innsida fanst eit kjenslevart hjarte, noko finsleg og reint. Han kunne snakke varsamt om den typen sår som folk ber i einsemd, og som gier dei vanskelege å komme inn på.
Dette at vi fanst i ein samanheng av meining, verka oppkvikkande på forsamlinga. Kvar og ein står vi i ein samanheng av meining, gjentok han i tale etter tale.
— Hjartet er ingen logrande hund by Laura Djupvik (Page 110 - 111)
Alt eg tar på, har ho tatt på. [...] No når ho er borte, bur ho liksom inne i alle små ting.
— Hjartet er ingen logrande hund by Laura Djupvik (Page 97 - 98)

Through nine emotionally vivid stories, all narrated from animal perspectives, Talia Lakshmi Kolluri’s debut collection explores themes of environmentalism, conservation, …

Taus musikk
Jon Fosse er særleg kjend som dramatikar og romanforfattar, men han har også gjeve ut ei rekkje …

»I once had a girl / Or should I say, she once had me.« John Lennon/Paul Mc Cartney
Der …

»Immer zu! Immer zu!« wird Woyzeck von seiner Umwelt gedemütigt und ausgenutzt. Basierend auf historischen Kriminalfällen zeigt Georg Büchners Dramenfragment …

„Schuld und Sühne“, in neueren Übersetzungen auch „Verbrechen und Strafe“, ist der 1866 erschienene erste große Roman von Fjodor Dostojewski.
…
Unterm Rad ist eine Erzählung von Hermann Hesse, die 1906 erschien. Ursprünglich wurde sie von Hermann Hesse als Roman bezeichnet. …

Sinnapsykologen Idunn Jæger (49) skal redde andre, men en dag rakner det fullstendig.
Mandag morgen står en kvinne utenfor …

Hvem er jeg?
Synne Sun Løes er adoptert, og med utgangspunkt i egne erfaringer som «annerledesbarn» nærmer hun seg …

Ingen kjem upåverka frå eit møte med Tuva. Noko ligg alltid igjen: ein smittande latter, litt større sjølvtillit, ein kraftig …
Denne boka vokser på meg jo mer jeg tenker på den etter å ha blitt ferdig. Fint om identitet, tilhørighet, kulturforskjeller, å vokse opp - forent med et lite innblikk i tyrkisk politikk, kultur og samfunn.
Kjernen for meg er dog fortellinga om skuffelsen og sinnet som oppstår i det man innser at voksenpersonene som skulle være så trygge, ufeilbarlige og perfekte bare er like stusselige, patetiske og usikre som ethvert menneske. Bjermeland er på sitt beste når hun balanserer de vanskelige følelsene, behovet for et oppgjør, kanskje hevn, samt ønsket om tilgivelse og bedring - samtidig som hun på glimrende vis får frem hvor mangefasetterte vi er som mennesker.
Gabriella, hovedpersonen, er både det sinte og usikre barnet, samtidig som hun er mor til Maria, den lille jenta som forventer at hun skal være den trygge, ufeilbarlige voksenpersonen. Sentralt står skammen, og frykten for å ikke strekke …
Denne boka vokser på meg jo mer jeg tenker på den etter å ha blitt ferdig. Fint om identitet, tilhørighet, kulturforskjeller, å vokse opp - forent med et lite innblikk i tyrkisk politikk, kultur og samfunn.
Kjernen for meg er dog fortellinga om skuffelsen og sinnet som oppstår i det man innser at voksenpersonene som skulle være så trygge, ufeilbarlige og perfekte bare er like stusselige, patetiske og usikre som ethvert menneske. Bjermeland er på sitt beste når hun balanserer de vanskelige følelsene, behovet for et oppgjør, kanskje hevn, samt ønsket om tilgivelse og bedring - samtidig som hun på glimrende vis får frem hvor mangefasetterte vi er som mennesker.
Gabriella, hovedpersonen, er både det sinte og usikre barnet, samtidig som hun er mor til Maria, den lille jenta som forventer at hun skal være den trygge, ufeilbarlige voksenpersonen. Sentralt står skammen, og frykten for å ikke strekke til, være god nok forelder - for, som Gabrielle sjøl spør seg: "Kven kjem ho [Maria] til å hate når livet hennar byrjar å knake i samanføyingane?"
En psykolog jeg gikk til sa at man ikke er voksen før man har klart å tilgi sine foreldre. En klar spissformulering, men det er det denne boka i stor grad handler om.
Anbefales!