Ka treng man å skamme sæ over, ka gjør man når andre påføre dæ skam for nokka du ikke engang har gjort, og ka i alle dager e egentlig et situationship? Og andre spørsmål man stille sæsjøl når man les norsk samtidslitteratur, eller den her boka.

Æ e, som vanlig, dypt inhabil når det gjeld bøkern til Maren, så æ les med den velvilligste innstillinga og stemmen hennes i hodet. (Ikke at ho skriv sjølbiografisk, men ho skriv jo som sæ sjøl, i en stemme som e velkjent for dem av oss som har lest greier av ho i et tosifra antall år.)

Æ likte den, på en sånn måte kor æ lukka boka etter endt lesing og tenkte «hm?», men så har gått og grunna på den i etterkant, på den bra måten. Den løse kanskje ikke alle trådan den legg ut, men den gjør det med vilje, tror æ, det e anslag til kordan ting kan gå, ikke nødvendigvis to streker under svaret på kordan det går.

Og så har æ tenkt en del på tittelen, som i teksten e en konkret instagram-greie, du har lagt ut en historie og ingen har sett historien din, så du e ignorert og usynlig. Men samtidig, ingen har sett historien din, så du e ikke nødt til å dra med dæ alle delan av den til enhver tid, den e din, du kan la andre se så mye eller lite av den som du vil. Ingen har sett historien din, alle ser den gjennom sine egne linser av sjølopptatthet, som du ser alle historier gjennom din sjølopptatthet. Det e bekymringsverdig og beroliganes?

Æ likte den, æ glede mæ til neste bok!