Boka til Joe Brainard e 135 sider med setninger og korte avsnitt som alle starte med ordan «Jeg husker […]», så æ forventa egentlig at æ skulle bli lei etter maks femti sider – men det e en form for fortelling i det som likevel gjør at det fenge. En blanding av «det huske æ også» og «det har æ aldri tenkt på før, kan man gjøre sånt?».

Æ kan skjønne koffor det e en bok som blei populær blant andre forfattera, den føles litt sånn «forfatternes forfatter»-aktig, litt som moderne kunst kor folk kan finne på å si «det der kunne æ gjort sjøl», men så e greia den at dem 1. aldri har gjort det, og 2. det e en intensjon i det som skinn gjennom når man møte verket med et åpent sinn som en velmenanes amatør sjelden eller aldri får til.