Joe Brainards I remember (Jeg husker) er en av de bøkene. En av de som har sin helt naturlige plass i den kollektive utviklinga av den vestlige litteratur, eller kanon. Den er på sitt tilsynelatende enkle vis dypt original, og i og med denne originaliteten også dypt menneskelig. Dens DNA er like lyrisk som prosaisk, og mange romanforfattere har kunnet jobbe friere og bedre som et resultat av I remember. Forfatteren sa selv da han holdt på med den: «I am way, way up these days over a piece I am still writing called I Remember. I feel very much like God writing the Bible. I mean, I feel I am not really writing it but that it is because of me that it is being written. I also feel that it is about everybody else as much as it is about me. And that pleases me.»
Romanen består av …
Joe Brainards I remember (Jeg husker) er en av de bøkene. En av de som har sin helt naturlige plass i den kollektive utviklinga av den vestlige litteratur, eller kanon. Den er på sitt tilsynelatende enkle vis dypt original, og i og med denne originaliteten også dypt menneskelig. Dens DNA er like lyrisk som prosaisk, og mange romanforfattere har kunnet jobbe friere og bedre som et resultat av I remember. Forfatteren sa selv da han holdt på med den: «I am way, way up these days over a piece I am still writing called I Remember. I feel very much like God writing the Bible. I mean, I feel I am not really writing it but that it is because of me that it is being written. I also feel that it is about everybody else as much as it is about me. And that pleases me.»
Romanen består av en strøm enkeltsetninger, som alle begynner «Jeg husker …». Men setningene følger ikke hverandre kronologisk, som man kanskje kunne forvente, men har i stedet en mer eklektisk struktur. En søkende og prøvende hukommelse. Som lyset fra en fyrlykt, kan vi tenke oss, over et tilsynelatende uoverskuelig hav. Allikevel trer en helhet raskt fram. Og et bilde av mennesket gjennom dets omgivelser tegnes. Tidvis mykt, tidvis mørkt, ofte morsomt.
Boken mangler ikke fans blant kanskje mer kjente forfatternavn enn Brainard, og en av disse er Paul Auster, som har kommentert om Brainards hovedverk: «In simple, forthright, declarative sentences, he charts the map of the human soul and permanently alters the way we look at the world. I Remember is both uproariously funny and deeply moving. It is also one of the few totally original books I have ever read.»
Dette til tross har boka, som ble første gang utgitt i 1970, fortsatt et beskjedent publikum i Norge. Kanskje kan denne oversettelsen gjøre noe med det. Samt også vise hvor noen av røttene til det vi liker å kalle den selvbiografiske romanen (eller tilståelsesroman, med Knausgård i spissen) stikker. Det samme kan sies om den mer konseptuelle romanen, som også springer ut av, evt. gjennom, Brainards roman.
Boka til Joe Brainard e 135 sider med setninger og korte avsnitt som alle starte med ordan «Jeg husker […]», så æ forventa egentlig at æ skulle bli lei etter maks femti sider – men det e en form for fortelling i det som likevel gjør at det fenge. En blanding av «det huske æ også» og «det har æ aldri tenkt på før, kan man gjøre sånt?».
Æ kan skjønne koffor det e en bok som blei populær blant andre forfattera, den føles litt sånn «forfatternes forfatter»-aktig, litt som moderne kunst kor folk kan finne på å si «det der kunne æ gjort sjøl», men så e greia den at dem 1. aldri har gjort det, og 2. det e en intensjon i det som skinn gjennom når man møte verket med et åpent sinn som en velmenanes amatør sjelden eller aldri får til.
