Ingenting e som en roman om døden man kan suse gjennom skikkelig skikkelig fort.

Æ har lest de to foregående bøkern om Birgitte Solheim da dem kom, og likt stemmen hennes der. I den her boka e den, forståelig nok, i ferd med å svinne hen, men på en måte som fungere. Det e en bok som helt klart gjør mer inntrykk om man les den som sisteboka i trilogien, ikke som enkeltståanes verk, tror æ, sjøl om den nok hold som det også.

Æ burde sikkert lest den med større andakt, men det har æ ikke i mæ for øyeblikket, så æ leste den, og likte den, og om andre ikke e redd for bøker om gamle folk som e i ferd med å dø anbefale æ alle tre bøkern her.