Det er ikke vanskelig å sette fingeren på hva som gjør Morten Strøksnes' Havboka så bra. Den har et intressant anslag: To venner som på mange måter er ganske ulike, men som trives i hverandres selskap, bestemmer seg for at de skal fange en håkjerring, en av de største og uhyggeligste haiene som lever i havet. For den ene er dette noe han alltid har drømt om, inspirert av historier han har hørt fra eldre slektninger. Den andre haker på, kanskje utifra vennskapet, men også utifra en fascinasjon med havet.

Slik handler deler av boken om vennskapet og det felles Prosjektet, og man følger oppturer og nedturer. Prosjektet å fange en håkjerring er bokens røde tråd.

Det som bærer boken og som løfter den opp fra andre bøker som handler om (menns) vennskap og felles Prosjekter er den store fascinasjonen den formidler for havet og vår relasjon til den. Jeg er oppvokst ved kysten med forfedre som var sjøfolk eller fiskere (min morfar er oppvokst i området rundt Vesthavet der boka utspiller seg), men har egentlig ikke hatt noe forhold til det bortsett fra noe som er der. Jeg har ikke fisket, ikke levd av det og sjelden reist over det. Det er lett å glemme at det finns en hel verden der under og at den er minst like fascinerende som den over vannflata, men kanskje vanskeligere for oss å forstå.

Fordi at det finnes en hinne mellom oss og livet i havet har vi vanskelig for å ta inn over oss verdien av livet og hvordan vi på mange måter er avhengige av det, også vi som ikke spiser fisk. Som Strøksnes understreker så er størstedelen av jordoverflata hav, store deler av det biologiske mangfoldet og arter vi ikke kjenner til finnes i havet, og landskapet under vann speiler i stor grad den som ligger over med daler, fjeller og sletter.

Det er kanskje det at vi ikke kan se mye av den verdenen som ligger under havskorpa som gjør at vi holder på med slikt som tråling, dyphavsborring etter olje og storskala fiskeoppdrett. At gruvedrift på havbunnen nå har blitt ett hett tema gjør at behovet for å forstå og fascineres for havet er stort. Det er mye å fascineres av i verdenen under vann. Havboka handler ikke bare om håkjerringa, som er intressant, men ikke virker som en trivelig figur, men Strøksnes forteller også om hvaler, blekkspruter, maneter, fisk og andre dyr.

Jeg opplever at det finnes en økende interesse for havet og Havboka tar på mange måter plass blant populærvitenskaplige bøker om havet som har kommet de siste ti årene. Her i Sverige er Patrik Svenssons Ålevangeliet et annet eksempel, som også vant Augustprisen for beste faglitterære bok. Jeg vet også at det har kommet liknende verk som tar utgangspunktet i maneter og blekkspruter (to livsformer som er så annerledes fra oss at det er vanskelig å til og med forstå det).

Havboka er godt skrevet. Den er intressant og ofte morsom. På mange måter er det jeg tar med meg fra den en følelse av at dette er en verden jeg må vite mer om, der mine kunskaper er mangelfulle. Jeg vil vite mer om blekkspruter spesielt, men kanskje maneter og ål også.