Reviews and Comments

Gjennom brenningen er ikke noe mesterverk, men det er ei fin bok. Jeg var ikke kjent med boka eller forfatter før jeg begynte å lese den, alt jeg visste var at mine besteforeldre hadde den i bokhylla, som en av (få) romaner. Boka omhandler en familie i nord på ca. 1600-tallet, og konsekvensene av at familiens far, Jon, dør på sjøen og mister all last. Jeg kan ikke nok om den historiske konteksten til å vite hvorvidt den er realistisk i sine beskrivelser av livet på den tiden, men det samfunnet den beskriver er troverdig.

Historien handler om å komme seg "gjennom brenningen", og å stå oppreist gjennom stormen for å komme seg over på den andre siden. Vi følger en håndfull karakterer som på ulike måter påvirkes av Jons død, deriblandt hans to sønner Rasmus og Anders, hans enke og hans bror. Bokas største svakhet er kanskje at ikke alle disse karakterene har en skikkelig avslutning, noe som nok skyldes at dette er tenkt som starten på en lenger serie av romaner.

Det verste med boka er nok den nokså uheldige og svært stereotypiske fremstillingen av samer. Måten de viser hvordan overtroen (rundt samenes magi) påvirker samfunnet er spennende, men dette kunne han oppnådd uten å karakterisere samene (i sin helhet) som usympatiske villfolke. Jaja.

Da jeg var 16/17 fikk denne boka meg til å lese bøker på fritiden igjen, etter noen år med opphold. Jeg leste den flere ganger i løpet av noen få år, og skyttet den ofte foran meg som favorittbok. Den har nok ikke klart å holde seg helt der oppe den en gang var, men det er fremdeles ei bok som lar seg sluke i et jafs, og som henger igjen i deg en god stund senere. Og så er det unektelig en morsom bok.

Det var flere saker jeg tenkte på nå, som jeg neppe tenkte på de første gangene jeg leste boka. For eksempel at alle karakterene snakker likt, noe som kan forklares ut i fra at vi kun får høre dem gjennom Doppler. Men om Doppler gjengir dem uriktig, er det annet som ikke er slik som Doppler presenterer det?

Hele boka er på et vis et oppgjør mot noe, selv om det er heller uavklart hva det faktisk er. Doppler sier at han ikke liker mennesker, men moderer seg litt etterhvert, samtidig som det er klart at han bryr seg om mange han møter på. Han sier at han ikke liker Norge, samtidig som han bor i skogen med en elg. Han sier at han ikke vil være flink, samtidig som han reflekterer over mennesker og refererer til bøker og dikt. Dopplers mislykka oppgjør gjør bokas prosjekt også tvetydig. Men kanskje skal man ikke være så flink mens man leser den?

Jeg beit meg også merke i samtalen om Norge rundt:
"Det handler om mennesker, sier Düsseldorf. Det handler om deg og meg.
Det stemmer vel det, sier jeg. Det handler om norske mennesker. Og for så vidt også om norske dyr. Det handler kanskje særlig om samspillet mellom norske mennesker og norske dyr."
og senere:
"Vi er norske og rare alle sammen. Og siden alle er rare, er det på en måte normalt å være rar, så konklusjonen blir at ingen av oss er rare. Bare norske."
Boka er full av rare karakterer, og alle av dem i en definitiv norsk kontekst (en moralsk tyv, et tyskerbarn, en høyremann, osv.). Selv om de blir presentert i noe varierende lys, og ikke alle har like heldige skjebner, er det vanskelig å ikke se boka som en slags hyllest til det rare i oss.

Dette er en fin roman om kunstneren Alma som er blitt huseier, og leier ut en leilighet til et polsk par. Boka følger Almas liv, men omtrent kun det som gjelder hennes forhold til huset. Hennes kjærlighetsliv og familieliv er kun relevant i den grad det kan knyttes til huset hennes, eller hennes leietakere. Dette fungerer overraskende bra, så bra at man ofte ikke tenker på at det vi får se er bare én (stadig voksende) side ved Almas liv.

Mest spennende er nok forholdet mellom Alma og hennes leietakere. Uten at jeg vil gå detalj på hva som skjer her, er det verdt å nevne at boka klarer å ta opp hvordan det er å være polsk i Norge uten å bytte synsvinkel eller fjerne fokus fra Alma. Hvordan de to "kulturene" møtes kommer utelukkende frem gjennom Almas handlinger, vurderinger og fordommer. Særlig de sistnevnte fordommene spiller en sentral rolle.

Dette var en bok jeg var innstilt på å like. Etter et mislykket forsøk på å lese den mange år siden, følte jeg at jeg nå var modnet nok til å sette pris på ei bok som mange venner har skrytt av. Denne gangen var ikke språket et hinder (noe det nok var forrige gang), og jeg krever heller ikke at bøker jeg leser skal underholde (selv om det selvsagt hjelper). Og jeg benekter heller ikke hvor viktig denne boka er og har vært, både for norsk litteratur og for kvinnsaken.

Min hovedkritikk er nok at boka er fullstendig ufokusert og over det hele - men jeg innser at denne kritikken også kan gjelde meg som leser. Likevel vil jeg si at store deler av boka kunne strykes uten at den ville kommet svakere ut av det. Grunnhistorien synes jeg er grei nok, forholdet mellom Kold og Sofie er (av og til) spennende, og de fleste kan nok relatere til den på et eller annet nivå. Det er alt spinneriet rundt selve historien som jeg slet med å tvinge meg gjennom. Fortellerens vurderinger, det voldsomme følelseslivet hos de involverte, miljøskildringene, brevene. Akk. Jeg får prøve meg på ny om (en del) år.

Leste norsk utgave av denne. Denne boka fortjener all oppmerksomhet den har fått. Det er selvsagt spennende at denne boka ble glemt og gjenoppdaget, men det er urettferdig for bokas vedkommende å fokusere for mye på det. Boka er veldig god, helt uavhengig av tilblivelseshistorien.

Boka handler om William Stoner, som har en vidunderlig evne til å se forbi dagliglivets trivialiteter (men som desverre selv ender opp som en trivialitet). Stoner forstår ofte andre bedre enn de forstår seg selv. Han undrer seg over folk som tror på sin egne irrasjonelle oppførsel, og fanger seg selv om han er på vei i samme felle. Flere ganger får man innblikk i bare starten av Stoners ressonnmenet, og må fullføre det selv.

Boka åpner med å oppsummere Stoners liv i (veldig) grove trekk. En nokså naturlig måte å oppsummere et menneskets liv på. Når man så vet hva som skjer med Stoner i hans liv, får man bli med på Stoners opplevelse og oppfatning av verden rundt seg.

Bokas er på sitt mest spennende i Stoners rivalisering med andre ansatte på universitet hvor han jobber, og på sitt inderligste i hans forhold til sin egne foreldre og familie. Selv om boka raskt bevegde seg forbi mitt stadie i livet, var det vanskelig å ikke relatere til Stoner gjennom hele boka.

The plot: A bus ride gone awry!

Steinbeck is one of my favorite authors because he has both a deep understanding of the human mind, and the ability to recognize what makes a good story. In this book he is less interested in the story itself, the bus ride, but more the individual stories of the people that take part in it. And not only that, he explores how this varied group of people tries to understand each other. In many ways it can be considered a quite harsh read, because you can see how all the characters use their (sometimes flawed) understanding of their co-passengers against them. No matter how well the characters understand the motives (unconcious and concious) of the rest of the group, they all fail to really understand themselves. At one point, one character says that they are all tramps, and in a way, that is what the book explores.

Steinbeck writes the social (or anti-social) sides of the human character, and, as far as I can tell, his observations are very true to life. Despite the darker side of the minds being revealed, I do not consider it as a misanthropic novel. It's just honest in it's depiction of every day life, and how no one really "gets it", but rather fumbles around questioning every one else all the time.

I've been a huge fan of the (fan)movie for a long time, but I did not learn about this book before last year's kickstarter to finish the movie. The story of how they made their fanmovie is super interesting, and it's the reason why I give this book 3 out of 5 stars. The people involved must have been really honest, as the author does not seem compelled to only show them at their best.

I do, however, disagree with how the story is told. By writing the book as a novel, it feels like the author allows himself to fill in missing parts by making stuff up, and making the story more interesting by adding some dramatic flair. The same things can be said about someone's memoirs - memories are just as untrustworthy. But adding this extra "level of seperation" from the actual story lessens the story itself. To me, at least.

I haven't seen the documentary (yet!), but I'm sure this story is better told in that format.