Reviews and Comments

Denne boka har to deler: først 12 essay og artikler, så 12 noveller (og skisser). Boka er ikke skrevet som en samling, men satt sammen fra Hagerups publikasjoner i ukeblad og tidsskrift gjennom tredve år.

Den første delen er bokas klare høydepunkt. De fleste av essaya handler om andre kvinnelige diktere, som Edith Södergran, Emily Dickinson, Karin Boye, Tove Ditlevsen, Gunvor Hofmo, m.m.. Hun forklarer hvem de er, og dermed hvorfor de i utgangspunktet er stemmer verdt å høre på, men også hvordan diktningen treffer henne selv. Hun viser til eksempel, og forklarer på en veldig god måte hva hun selv får ut av dem. Jeg hadde hørt om (de fleste av) disse dikterne før, men jeg har aldri vært nysgjerrig på dem på samme måte som jeg ble av å lese Hagerup skrive om dem. Hun skriver også fint om diktning og lyrikk generelt.

De fleste novellene er henta fra Allers på 30-, 40- og 50-tallet og bærer kanskje litt preg av det. Hver og for seg holder de alle et høyt nivå, men de passer kanskje ikke så bra å lese som en samling. "Bygdedyret", barn/ungdom og undertrykkelse går igjen som tema i novellene. Jeg likte særlig "Småbyliv".

Fra før av kjenner jeg Oda Krohg kun fra noen maleri, og det at hun er med som figur i bøkene av Hans Jæger. Og at hun var en del av kristianiabohemen. Jeg visste ikke omfanget av hennes påvirkning på andre forfattere og malere i sin tid, og hennes egne malerier hadde jeg ikke noe forhold til. For Oda blir brukt som modell av flere forfattere, i tillegg til Hans Jæger dukker hun opp i bøker av Gunnar Heiberg, Sigbjørn Obstfelder og Jappe Nilssen. Og som kulturpersonlighet var det knyttet mange rykter til hennes person. Denne mytisk skikkelsen er hovedpersonen i den biografiske romanen "Oda!" av Ketil Bjørnstad, hvor han tar utgangspunkt i at Oda-figurene fra skjønnlitteraturen har et tett forhold til virkeligheten.

Denne boka er et oppgjør med alt dette. Det er lite biografisk materiale bevart fra Oda, få brev og dagbøker, så et rettferdig innblikk i hennes liv er vanskelig. Men Wichstrøm argumenterer godt for at et bilde utelukkende basert på myter, og på hvordan mennene i hennes liv forsod henne, er villedende. Her tas det utgangspunkt i et bredt utvalg materiale om Oda, men med mindre fokus på anekdoter om hennes utsvevende bohemliv. "Oda Krohg var mange personer, ett bilde av henne er det ikke mulig å gi. Hu er betemoren som sitter på stranden og strikker, hun er den spirituelle kvinnen i menns selskap på kafé i Paris, hun er kvinnen med røy i munviken som gjerne ordner opp med ektemann, barn og dyr. Hun er den bevisste og moderne portretmaleren, hun er menns kjæreste og dikteres modell, hun er bohemkunstneren som tolker sitt eget liv i maleriene. Hun er en lystig og fandenivoldsk bohem, ansvarsbevisst datter, søster, mor."

Det er altså en spennende og interessant bok, men likevel litt skuffende. Litt på grunn av hvor ukomplett deler av Krohgs historie er, mange av maleriene det skrives om kan ikke avbildes, og en del av dem finnes kun i dårlige foto. (Jeg er heller ikke særlig fan av selve oppsettet i boka, med tekst i tre spalter og avlangt format.) Min opplevelese av boka hadde sikkert vært enda bedre om jeg hadde en mer rafinert forståelse av kunst, da det er en vesentlig del av boka. Kvalitetene rundt Krohgs malerier skildres bra, men jeg er dessverre ikke utstyrt med nok sans for det til å egentlig kjenne det igjen.

Såvidt jeg kan se har det ikke kommet noe store biografiske verk om Krohg etter denne boka, men jeg håper det er avdekket nok nytt materiale (og flere bilder) til at et slik prosjekt blir gjennomført.

Fortællinger og skildringer fra Norge ble, ironisk nok, skrevet i Italia. Boka består av fire korte tekster, hvor en av dem hadde tidligere vært på trykk i en tidsskrift, og det var en av to bøker Jonas Lie gav ut i 1872. Det var også en av hans første bøker. Det er altså mye som potensielt taler imot denne boka, men i dens høydepunkter er den nokså bra. Likevel er det jevnt over ikke en særlig spennende bok.

Første fortelling er nokså typisk bondefortelling med hestetema, som om Bjørnstjerne Bjørnson skulle skrevet for Penny-magasinet. Den åpner med en nokså fin liten introduksjon hvor det argumenteres for menneskelig behandling av hester, noe som virker progressivt (for sin tid).

Andre fortelling, Søndmørs-Ottringen, er hakket mer spennende. Ikke bare hopper den litt frem og tilbake i kronologien, men den tar også utgangspunkt i et sagn (om noen gode fiskebanker), og tar for seg en geni-vs-samfunnet-tematikk som er fin.

Til tross for tittelen, er ikke Finneblod særlig skummel eller grusom. For min del er det et klart høydepunkt i boka, nok til at jeg vurderte å gi hele boka 3 (heller enn 2) stjerner. Fortellingen er basert på sagn of folketro om "finnene" (les: samer), og det er spennende at Jonas Lie bryter med sagn/eventyr-stilen i at han beskriver i detalj hvordan et tåkebelagt folketrobasert drømmeunivers ser ut.

Den siste historien er mer som en kombinasjon av et portrett og en avisreportasjone, og omhandler Svend Foyn og hans hvalfangstferder. For min del er det ikke særlig spennende, men for de som er mer opptatt av tema er det trolig en fin "artikkel".

Delisle presents himself as a tag-along, as his wife is doing work in Myanmar with MSF. They also bring their young child. The year long stay is presented through short stories, usually between one and four pages, showing either a specific event that happens, or his impression of an element of the local culture.

This is a very charming book, where Delisle manages to both lovingly describe a society that is alien to him (often making himself the butt of the jokes), while also showing several of the darker sides of the country and the situation it was in. Delisle is obviously curious about the society, and explores both politics, culture, daily life and religion. He manages to tell about his "adventuers" in a way that is both funny and thought provoking. And unlike many "travelogues", there's little attempt of him to put himself in any adventorous light.

While it took a while for me to get used to the drawings, they eventually grew on me, and by the end I was completely sold by them. The "newspaper funnies"-style (both visually and structurally at times) feels at odds with the matter at hand, but it does end up working really well.

"Alle mot én" er en todelt bok. Første del av boka omhandler den konkrete saken som forfatteren selv har vært gjennom, hvor hennes sønn ble utsatt for mobbing, blir svikta av systemet som skal ta vare på ham, men til slutt vinner fram i retten. Andre del av boka er mer som en slags oppslagsdel, hvor en får informasjon og råd om mobbing.

Første del av boka er nok aktuell for de fleste, og det en er en svært sterk historie man får følge. En av hovedsakene til forfatteren er at det må være mer åpenhet rundt mobbing og det ikke er det som blir mobbet som skal bære skam over det. Hun argumenterer godt for sin sak, og klarer å ta oss med igjennom hvordan det hele ble opplevd av henne. Hun presierer også at dette er hennes historie, og ikke sønnens. Andre del av boka er nyttig, særlig for de som bl.a. jobber i skoleverket eller ellers med barn og unge.

Det er ikke noe krav om at forfatteren må vise begge sider av saken her, da dette er hennes historie. At de i tillegg vant rettssaken, viser at det ikke er noen grunn til å tvile særlig på det hun forteller. Men fordi forfatteren ønsker at dette skal være et nyttig bok, altså en som kan bidra direkte til at samfunnet (i alle nivå) skal kunne forebygge og stoppe mobbing, og ta vare på de involverte, så hadde det vært fint å vite litt mer om hvordan kommunene/skolene kunne rettferdiggjøre måten de behandlet saken på - om ikke annet enn for å kunne kjenne igjen (feil)slutningene som lå bak det.

Ellers kan det også nevnes at boka nok burde være gjennom en ekstra runde med redigering, men dette er ikke et stort problem, og ødela ikke for det boka ønsket å formidle.

I remember not liking the movie, and feeling like an old man because of it. I think I was uncomfortable with how far it went, and how pleased it was with itself showing gruesome things. I did not get the same feeling with the comic, even though I'm sure it went lots further. But with the comic, I felt that it was more conscious of how far it was going with its violence. It even comments upon it several times, comparing the duo with a Spider-Man/Punisher team up.

The story is fun, the art is beautiful, and some of the characters are quite funny. It's all very juvenile, in a nostalgic way. You recognize some teenage jumps in logic, only the comic takes them seriously and plays around with them. Acting to be gay to be around the hot girl? Inventing a swear word? And the premise itself: dressing up and fighting crime.