User Profile

Svarte svingende da. Alle jeghovedpersonene i novellene røyker og drikker, alle har store hull i barndomsminnene, alle har sterke seksuelle drifter på kanten av eller over det sosialt tillatte, alle svarer stort sett i enstavelsesord eller tier, alle forakter/hater/misliker folkene rundt seg. Og Askildsen leser det så sakte og tungt at det gikk fint å høre i dobbelt hastighet. Ser at det er godt håndverk å fokusere figurene så tydelig (å holde dem innenfor de bittesmale rammene de får utdelt), ser at det kan være enslags deprimert fellesskapsfølelse og lise i slike tekster -- men å lese det for å nyte litteratureriet? Nei, det skjønner jeg ikke.

Etpar håndverksmessig solide noveller med en overraskende vri på slutten. Men mest tekster som er som de var: avistekster om egne erfaringer på Landsbygda ispedd litt litt kunstige namedroppinger og en naboforfatter (Einar Økland) som henger rundt som en annen Vergil. Dyktig skrevet, men ikke gripende. Småhumrende til tider. Lydbokutgaven i samme farge: flinkt, men ikke verdensomkalfatrende. Helt greit.

Viktig tema, fint belyst, alltid litt meh med poesi som stort sett bare er prosa med linjeskift (på lydbok var dette ikke spesielt diktsk), og han er i overkant surmaget og tungsint på egne vegne (som. han også forestiller seg at evt barnebarn(sbarn) vil si om tekstene) -- og stor språkkunst er det ikke. Enkelt og greit og nøkternt, men det funker fint.

Den eneste boka jeg aldri blir lei -- forstår lite, men fengsles av musikken og rytmen og de få gullkornene jeg ser gang på gang på gang.

Lydbok med Askildsen selv som leser, gråsprengt og sandete, sa jeg, jasså, sa hun, fantastisk uornamentert, sa jeg, jasså, sa hun, psykologiske små finurligheter og uforklarligheter, sa jeg, jasså, sa hun, korthugget, sa jeg, jasså, sa hun, skarrende skurrende menneskeskjebner, sa jeg, jasså sa hun.

Et goldt norsk fjellands nedskalerte enstavelses tristesser, sa jeg. De gjorde meg bare sur og irritert, sa jeg. Jasså, sa hun.

Altså, poenget er at verden går under og at jegpersonen er enslags sannsiger eller volve eller guddommmelighet og at alle verdens tider og steder går over i hverandre i fortellingen om hvordan verden kollapser, eller i det minste sliter litt for tiden.

En veritabel ordstrøm, og godt håndverk, men linjene ble for uklare og kaoset for lite kaotisk når det først skulle være det. Om det gir mening. Hørte den på lydbok, fant alddri rytmen; ikke en bok jeg fikk lyst til å lese.