Reviews and Comments

Overraskende sterkt liberalistisk til tider (i betydningen «staten burde ikke blande seg så mye og ikke skattlegge hardt»), litt for mitt hode new (old) ageisk om væren og ikke-væren fra all evighet — mest givende i det psykologiske, stoisistiskaktige, buddhistisk-iske «ikke knytt deg til ting, que sera sera»

Datert, enerverende glorifisering av Shakespeare og delvis religion. Men beholder den på pidestallen for innsiktene i farene i å sanitisere, om det er riktig ord, samfunnet inn i ufarlighet.

inspirerende!

Jesus fucking christ det var bra lest. Hunde distinkte stemmer, hundre stemninger, konstant mykt og solid selv i skrikingen. Aldri hørt en bedre innlesing. Og selvfølgelig, Dante er ok.

Mange referanser jeg ikke tok, men også en strøssel av metaforer som ikke hang sammen -- eller så er det bare meg. Etpar kinesiske dikt som ble klasket inn; de syv levemåter virker mer som en tittel for å gi det et skinn av helhet enn en ekte rød tråd. Men igjen, kanskje det er meg.

Mitt første møte med Stig Holmås var OK Corrall, en gave fra mamma for at jeg skulle lese om voksenlivets hemmeligheter/ungdommens fryderier. Den var bare pinlig teit, syntes tenåringsjeg.

Tiår senere setter jeg stor pris på en diktsamling av samme mann, morsom til tider! Pass tullete og dyp til tider! Koselig, koselig.

Noen tanker:

1 Det er feigt å bruke drømmer istedenfor handling. Tereza drømte A, det er et symbol for B, og det førte til at hun følte C. Dessuten er det like givende som å høre på andre snakke om egne drømmer. (I Godot: "Ikke fortell meg om drømmene dine!")

2 Visste virkelig ikke Kundera at sjokolade og hunder er en dårlig match? Eller er det dypt symbolsk at de gir sjokolade til hunden på dens dødsleie?

3 Det krever sin mann (helst type hvit & middelaldrende) å tro at de flosklene man tenker blir dype av å kles i Nietzsche-sitater og namedroppinger av den vestlige kanons kanoner. Som Parmenides sa, dere, positivitet og negativitet!

4 Når det er sagt: det er en strålende, fantastisk bok på sine premisser. Jeg kjøper ikke alle premissene, men satan så godt de er gjennomført.

Sekstenåringens pensum, leser av, hva er ordet, empati? sympati? manisk forsøk på å være kul?

Det var imponerende mykt språk, men ser hvordan sekstenåringer synes det blir kjedelig. Og jeg er ingen storfan av denne type fantasifiksjon. Blir liksom et skritt for langt fra virkeligheten. Men mye å ta tak i og tenke på, hadde bare sekstenåringen lest ferdig hele boka hadde han kunnet si mer enn "kjedelig" på mine spørsmål om hvor bra den var.

Mye høyttravende svada. Men også mye solid håndverk. Mange bøker ville gitt meg mer, selv om jeg har bodd i bokas to viktigste byer.

Formel: "jeg skriver" + referanse/namedropping/allusjon til diverse litteratur og tilfeldige beskrivelser av hverdagsliv+"skriver jeg".

Fikk ikke med meg noen spenningskurve, bare en stadig strøm av nye innfall. Lest så sakte at ikke engang 2x var fort nok.

Svarte svingende da. Alle jeghovedpersonene i novellene røyker og drikker, alle har store hull i barndomsminnene, alle har sterke seksuelle drifter på kanten av eller over det sosialt tillatte, alle svarer stort sett i enstavelsesord eller tier, alle forakter/hater/misliker folkene rundt seg. Og Askildsen leser det så sakte og tungt at det gikk fint å høre i dobbelt hastighet. Ser at det er godt håndverk å fokusere figurene så tydelig (å holde dem innenfor de bittesmale rammene de får utdelt), ser at det kan være enslags deprimert fellesskapsfølelse og lise i slike tekster -- men å lese det for å nyte litteratureriet? Nei, det skjønner jeg ikke.

Etpar håndverksmessig solide noveller med en overraskende vri på slutten. Men mest tekster som er som de var: avistekster om egne erfaringer på Landsbygda ispedd litt litt kunstige namedroppinger og en naboforfatter (Einar Økland) som henger rundt som en annen Vergil. Dyktig skrevet, men ikke gripende. Småhumrende til tider. Lydbokutgaven i samme farge: flinkt, men ikke verdensomkalfatrende. Helt greit.

Viktig tema, fint belyst, alltid litt meh med poesi som stort sett bare er prosa med linjeskift (på lydbok var dette ikke spesielt diktsk), og han er i overkant surmaget og tungsint på egne vegne (som. han også forestiller seg at evt barnebarn(sbarn) vil si om tekstene) -- og stor språkkunst er det ikke. Enkelt og greit og nøkternt, men det funker fint.

Den eneste boka jeg aldri blir lei -- forstår lite, men fengsles av musikken og rytmen og de få gullkornene jeg ser gang på gang på gang.