Svarte svingende da. Alle jeghovedpersonene i novellene røyker og drikker, alle har store hull i barndomsminnene, alle har sterke seksuelle drifter på kanten av eller over det sosialt tillatte, alle svarer stort sett i enstavelsesord eller tier, alle forakter/hater/misliker folkene rundt seg. Og Askildsen leser det så sakte og tungt at det gikk fint å høre i dobbelt hastighet. Ser at det er godt håndverk å fokusere figurene så tydelig (å holde dem innenfor de bittesmale rammene de får utdelt), ser at det kan være enslags deprimert fellesskapsfølelse og lise i slike tekster -- men å lese det for å nyte litteratureriet? Nei, det skjønner jeg ikke.