Altså, poenget er at verden går under og at jegpersonen er enslags sannsiger eller volve eller guddommmelighet og at alle verdens tider og steder går over i hverandre i fortellingen om hvordan verden kollapser, eller i det minste sliter litt for tiden.

En veritabel ordstrøm, og godt håndverk, men linjene ble for uklare og kaoset for lite kaotisk når det først skulle være det. Om det gir mening. Hørte den på lydbok, fant alddri rytmen; ikke en bok jeg fikk lyst til å lese.