User Profile

The Tsars liked uniformity. True, in their huge empire it could not always be achieved. In Poland and the westernmost parts of the Ukraine, they had to put up with the Catholics; as the empire continued to expand eastwards into Asia, they had to tolerate increasing numbers of Moslems. But insofar as possible, everything should be Russified: autocracy, orthodoxy, nationality – those were the things. In 1863 therefore, with that genius for official blindness in which it specialized, the Russian government announced that the Ukrainian language, which was spoken by much of the southern population, did not exist! In the years following, Ukrainian language books, newspaper, theatres, schools and even Ukrainian music were banned. The works of Shevchenko, Karpenko and other Ukrainian national heroes passed out of sight. Intellectuals spoke and wrote in Russian. As for the people, while in the north education was spreading, in the south it declined; and by the late-nineteenth century, eighty per cent of Ukrainians were illiterate. The Tsars were pleased: the Ukraine was not disturbed by discordant voices.

— Russka by Edward Rutherfurd

Utenfor inngangspartiet hjemme ligger en død fugl. Jeg er ikke sikker, men jeg tror den må være det, for den ligger helt stille. Jeg ser bakhodet og vingene. Jeg vil sette meg ned på kne og snu fuglen, men jeg er redd for at den skal mangle nebb. Bakteriegreiene bekymrer meg også litt. Jeg skulle ønske at jeg tok den opp og med meg inn, at jeg la den i et mykt sjal og at jeg skar ei skoeske i to for å lage ei spesialtilpassa kiste. At jeg dro for å begrave fugleliket et sted. Men jeg tenker bare på hvor problematisk det kommer til å bli. Det er asfalt overalt og jeg har ingen hage, så jeg måtte tatt bussen helt fram til skogen. Dessuten mangler jeg spade. Denne gangen syns jeg noen andre kan ta ansvar. Noen med hansker, spade og hage.

— Xeroxdager by Caroline Kaspara Palonen

Hugo er like opprømt som meg. Han har ikke sett spekkhoggere i Vestfjorden siden 2002, og hele mannen utstråler glede over at de nå er tilbake. Fikk han velge hvilket dyr han skulle være, fortalte han meg en gang, måtte det blitt en spekkhogger. Ørna og spekkhoggeren. Det er hans dyr. Jeg minner ham på dette, men spør om han ikke tror han ville blitt lei av sild og makrell. Hugo ler og spør hvilket dyr jeg ville vært. Jeg svarer ikke, for det føles som de beste allerede er tatt.

— Havboka by Morten Andreas Strøksnes