Igjen avsporer hun på ubegripelig vis. Vi hører henne snakke om ordet programmerer, og hvordan det ordet forvirret henne, siden det hørtes ut som stillingen til Morten hadde noe med data å gjøre, men så viste det seg at programmerer er et synonym for arrangementsansvarlig. Vi svever i det indre verdensrommet. Vi ser Randis munn som beveger seg. Vi lurer på om hun dusjer med øyebandasjen på. Vi ser for oss at hun bikker dusjhodet ned og strekker den skrukkete halsen som en skilpadde, for å få haken over vannstrålen. Vi lurer på om hun virkelig fikk en kvist i øyet, eller om ektemannen, som henter og leverer henne, også slår henne. Vi kunne kommet til å slå henne. Men så er vi ikke sånn. Og Nicolai har lagt stor vekt på at kurset skal være et trygt sted å dele tekst. Randis utlegning er ikke en tekst. Det er muntlig overføring. Det er forløperen til tekst. Det er det de gjorde ved leirbålet. Den gang man ikke kunne skumlese. Det fantes ikke bøker. Man kunne ikke flykte fra en fortelling, for det var ikke trygt utenfor lysskjæret fra bålet. Man måtte stå i det. Ta den fortellingen man fikk, eller bli spist av ville dyr.