Graphic novel superstars Gene Luen Yang and LeUyen Pham join forces in this heartwarming rom-com …
Veldig ofte når æ les bøker gjør æ en halvdårlig innsats på å lese omslagstekster og den slags (det her e aldeles bare forlagsbransjens feil når dem bytte ut meningsbæranes tekst med fjorten blurber fra andre forfattera om kor fantastisk boka e), så æ gikk inn i den her boka i god tro om at det va en grafisk roman for voksne. Æ likte den, så det va jo for så vidt det også, men det e vel egentlig YA.
Den handle litt om valentin og litt om kinesisk nyttår og kanskje mest om familie, om kordan man såre hverandre og kordan man gjør det godt igjen. Og om kjærleik, så klart. Den va fin, æ likte den.
Gender Queer: A Memoir is a 2019 graphic memoir written and illustrated by Maia Kobabe. …
Æ skulle bare lese litt før æ sovna, og plutselig hadde æ fullført hele boka, så det her e ikke nødvendigvis en leseopplevelse som tar lang tid. Men om man e rette sorten tror æ det e en leseopplevelse som kan sitte i kroppen i lang tid.
Æ tenke litt på kordan den her boka hadde sett ut om den kom litt seinere, ikke i «det politiske landskapet», men for Kobabes egen del, fordi det e ting der som føles som dem ikke nødvendigvis e ferdigtenkt (i den grad man noensinne kan tenke ferdig om kjønnogidentitet (jojo, man kan sikkert, om man e ciskjønna og kjedelig), men den tape ikke nokka på å finnes i sin nuværanes form, kanskje med unntak for for eventuelle lesera som ikke bryr sæ så mye om Kobabes utforsking av egen identitet, men heller vil lese den som en introduksjon til transidentitet?
Den …
Æ skulle bare lese litt før æ sovna, og plutselig hadde æ fullført hele boka, så det her e ikke nødvendigvis en leseopplevelse som tar lang tid. Men om man e rette sorten tror æ det e en leseopplevelse som kan sitte i kroppen i lang tid.
Æ tenke litt på kordan den her boka hadde sett ut om den kom litt seinere, ikke i «det politiske landskapet», men for Kobabes egen del, fordi det e ting der som føles som dem ikke nødvendigvis e ferdigtenkt (i den grad man noensinne kan tenke ferdig om kjønnogidentitet (jojo, man kan sikkert, om man e ciskjønna og kjedelig), men den tape ikke nokka på å finnes i sin nuværanes form, kanskje med unntak for for eventuelle lesera som ikke bryr sæ så mye om Kobabes utforsking av egen identitet, men heller vil lese den som en introduksjon til transidentitet?
Den e lett, i mangel av et bedre ord, der for eksempel Luca Dalen Espseths Født i rett kropp e omstendelig, fordi han sett for sæ å forklare koffor ting e som dem e, mens Kobabe sin fortelling vise kordan det e, uten nødvendigvis å gå nærmere inn på forskjeller og ulikheter og andre transfolks opplevelser av det samme (anna enn der dem e en naturlig del av omgangskretsen). Det betyr ikke at det e en kvalitetsforskjell av nokka slag, men kanskje mer at man ikke kan lese den ene og forvente å finne det den andre gjør? (Men om man har familiemedlemmer som e velvillig innstilt men ikke helt skjønne greia tror æ de to bøkern i gave som kombinasjon kan gjøre ting litt tydeligere?)
Sjøl kjente æ mæ igjen i en god del av det, særlig delan om seksuell legning, og den frydefulle følelsen i å være kanskje 17 og bli tatt for å være gutt, og for ikke å snakke om det med å bli konfrontert med «når du får barn» og umiddelbart være sikker på at det ikke e nokka man vil. Æ e glad den finnes, og unne den et langt og lykkelig eksisteranes liv i så mange bibliotek som mulig, sånn at folk kan snuble over den når dem treng det.
Jude never thought she’d be leaving her beloved older brother and father behind her, all …
Det her e en novel-in-verse, som æ på den ene sida ikke tror e særlig utbredt i Norge (og æ lure på om det e hovedsakelig en YA-greie i USA?), men på den andre e det ganske mange diktsamlinger æ har lest de siste tre åran som like gjerne kunne hatt den sjangerbetegnelsen, så det kommer nok litt an på kordan man definere det.
Men det her e en roman med ujevn høyremarg, bestående av korte kapitler, om Jude og mora hennes som flytte/flykte fra Syria til USA, kor onkelen til Jude bor. Den handle om hjem og familie og å være fremmed, og æ tror ikke det va så mye i historien som hadde tjent på å være skrevet ut i tradisjonell romanform, men æ vet heller ikke om æ synes formatet va særlig meningsbæranes for innholdet. Noen enkeltstrofer som kunne stått sæ aleina, men ikke e det …
Det her e en novel-in-verse, som æ på den ene sida ikke tror e særlig utbredt i Norge (og æ lure på om det e hovedsakelig en YA-greie i USA?), men på den andre e det ganske mange diktsamlinger æ har lest de siste tre åran som like gjerne kunne hatt den sjangerbetegnelsen, så det kommer nok litt an på kordan man definere det.
Men det her e en roman med ujevn høyremarg, bestående av korte kapitler, om Jude og mora hennes som flytte/flykte fra Syria til USA, kor onkelen til Jude bor. Den handle om hjem og familie og å være fremmed, og æ tror ikke det va så mye i historien som hadde tjent på å være skrevet ut i tradisjonell romanform, men æ vet heller ikke om æ synes formatet va særlig meningsbæranes for innholdet. Noen enkeltstrofer som kunne stått sæ aleina, men ikke e det poesi og ikke e det en roman, såeh … jaja.
Det kan dog fort hende æ les noen flere, for å se om det e formatet i sæ sjøl som ikke fungere for min del, eller om det her bare ikke va en veldig bra representant for arten.
'She felt a cozy solidarity with the big company of the voluntary dead.'
Wise-cracking …
Tre små noveller som bok fire i Penguin Modern-serien – om man har lest Dorothy Parker før vet man ka man går til, men særlig i sånne her kortformat stråle de lengre ikke-dikt tekstan hennes (i større samlinger blir dem gjerne litt for lik i lengden). Sjøl har æ vært svak for Parker siden æ va kanskje seksten, så det e langvarig kjærleik og en bekreftelse av sådant.
'She felt a cozy solidarity with the big company of the voluntary dead.'
Wise-cracking …
Content warning
Vag plottblott for novella Big Blonde, men det e jo ikke som om noen av dokker kommer til å lese den?
But how would you do it? It made her sick to think of jumping from heights. She could not stand a gun. At the theater, if one of the actors drew a revolver, she crammed her fingers into her ears and could not even look at the stage until after the shot had been fired. There was no gas in her flat. She looked long at the bright blue veins in her slim wrists - a cut with a razor blade, and there you'd be. But it would hurt, hurt like hell, and there would be blood to see. Poison - something tasteless and quick and painless - was the thing. But they wouldn't sell it to you in drug-stores, because of the law.
«Det var galt av meg å kjøpe den skriveboken, svært galt. Men nå er det …
For en fantastisk fin bok. Dagbokstekster av en italiensk husmor som e blitt kontorarbeider grunnet den økonomiske tilstanden, skrevet fra november 1950 til mai året etter. Noen ganger kort, noen ganger langt, noen ganger sjokkert over ka ho finn ut om sæsjøl. Alt i et språk som e nennsomt og selvsagt, oversatt av Inger Hagerup og opprinnelig utgitt i 1955, men den her utgaven e litt modernisert (står det, uten at det står kæm som har gjort ka, men Pax om det), men på den skånsomme måten, føltes det som? Æ tror den bare e gjort litt lettere å lese med mer moderne øyne. Det va litt trist og ganske fikt og æ e veldig glad æ leste den, sjøl om æ nu ikke lenger huske kordan æ endte opp med å lese den.
«Det var galt av meg å kjøpe den skriveboken, svært galt. Men nå er det …
Av og til lengter jeg intenst etter å få betro meg til et levende menneske og ikke bare en dagbok. Men jeg har aldri klart å gjøre det, jeg har en redsel i meg som er sterkere enn lengselen etter å få betro meg til noen – og det er redselen for at jeg kan komme til å ødelegge noe som jeg har holdt på å bygge opp dag etter dag i tyve år, og som er det eneste verdifulle jeg eier.
