Hun vet at det er hennes styrke. Det å kunne finne roen i dette. Ikke lengte etter å dele øyeblikket, morgenens tilbakeholdte pust, med noen. Diskresjonen hennes er en forfinet form for egoisme, at hun er i stand til å nyte å ha ting i fred. I en generasjon som ellers vil dele alt, anerkjennes for alt. Hun kjenner at kronikkstemmen hennes begynner å våkne, hysjer på den, ikke nå.

— Kun til navlen by Kyrre Andreassen, Linea Maja Ernst (Page 139)