Det her e en sånn novellesamling som minne mæ på koffor novellesamlinger ikke burde leses i et jafs, for den hadde nok gjort sæ bedre strukket ut over to uker, gi hver tekst mer tid til å lande.

Samtidig. En av de Nemi-stripen æ oftest tenke på (men fortsatt ikke har funnet igjen) e en som handle om at Nemi får et flåttbitt, tror æ, kor punchlinen e at ho står og rope EKKELPEKKEL I ARMEN (om æ huske rett). Det tenke æ fortsatt, ganske ofte, når nokka e ekkelt, EKKELPEKKEL I ARMEN. Den her boka føles som om Ellen Støkken Dahl har satt sæ ned ved tastaturet, tenkt «ka e en klassisk trope?» landa på ting som «barnløs kvinne som vil ha barn» og så har funnet ut av kordan ho kan vri den EKKELPEKKEL. Og så har ho gjentatt det i de seks neste novellan også.

En av grunnan til at æ leste hele boka på to dager e at den ikke e for mæ, den driv på med et sånt kroppslig ubehag som ikke tiltale mæ i litteraturen. Jo visst e det ekkelt, men æ føle ikke et behov for å konfronteres med det, æ kan tenke ekle ting sjøl, æ treng ikke hjelp. (Det her e litt samme årsak til at æ styre unna skrekkfilmer og sånt, æ treng ikke hjelp med å tenke på skumle saker, heller tvert imot.) Det hadde vært fascineranes å lese den opp mot Julia Armfield sin Salt Slow, som gjør nokka lignanes, men med hav mer enn jord, sjøl om, om æ huske rett, Armfield styre unna å være fullt så påtrenganes EKKELPEKKEL, så æ likte den bedre.

Passanes nok hadde noen drept et enorm insekt midt i boka æ lånte, så den va sannelig ekkel på alle måter. Og det finnes nok dem der ute som hadde likt den, så æ håpe den finn de leseran også, ikke bare mæ.