Den her boka handle om Petter, som plutselig gjenkjenne sæsjøl som tenåring i sønnen Emil, og som så faller tilbake på tanker om kæm han va den gang da. Æ har gått i klasse med forfatteren på barneskolen, og på samme ungdomsskole, så sjøl om historien e lagt til et fiktivt sted litt mer bygdeligganes enn der vi e oppvokst (æ vet kordan hus foreldran hennes bor/bodde i), hadde æ kanskje en tanke om at det kom til å være nokka gjenkjennelig i det hele? Det va ikke egentlig det, sjøl om det va tilløp av sent nittitall der som fikk mæ til å nikke litt, og så tenkte æ en del på ka vi huske og koffor (æ huske omtrent ingenting fra skolegangen min, i motsetning til ei venninne av mæ som har stålhukommelse på alt sånt).

Det hele kretse rundt ho han aldri helt fikk tak på, ikke da, ikke seinere, og det e nok der det ramle litt sammen for min del – om man skal bygge en roman rundt en person så bør den personen klare å bære en historie, og det synes æ ikke forfatteren klare å få til. Nokka av det e nok at Petter framstår som en ganske tafatt fyr, men det e også nokka i bruken av hopp i tid, fram og tilbake, som ikke helt fungere. I tillegg e det noen typografiske grep som sammen med enkelte fortellertekniske grep enten burde vært mer gjennomført eller mindre påtrenganes.

Det kan hende mye av problemet i lesinga e at æ hadde et sett med forventninger som ikke helt blei oppfylt, så vi snakke forbi hverandre, boka og æ, men det e også nokka i at æ tror det kunne vært en ordentlig bra bok, men det har ikke helt fått til å bli det, enda?