Æ skulle bare lese litt mens æ satt på kaffebaren, og så skulle æ bare lese litt da æ kom hjem, og før æ visste ordet av det hadde æ lest alle de 340 sidan på en dag (vel, klokka e over midnatt, men siden æ starta klokka fem i ettermiddag e det jo egentlig på en knapp arbeidsdag). Og det enda æ kvia mæ litt for å starte fordi æ synes alt over 250 sider e for langt, æ e utålmodig sånn.

Dem e ikke egentlig lik, men den minte mæ om Dørene lukkes, av Maren Skolem, det e nokka i fortellerstemmen, i språket – en gang på forfatterstudiet sa Thure Erik Lund at hannes målestokk på om en roman e god e at man skal kunne lese en kordan som helst setning i den og merke den litterære kvaliteten (og etterpå sa han at min tekst va den rareste han hadde lest, det e muligens fortsatt den beste komplimenten æ har fått) – og æ tror han kunne funnet setninger i begge bøkern som ikke hadde overbevist han (men æ tror man kunne funnet setninger i nesten alle bøker som ikke hadde overbevist han, men noen ganger e kanskje målet med et krav at det skal være uoppnåelig, så man har nokka å strekke sæ etter), men det e en driv i teksten, i karakteran, i Leah her, ho gjør bare dumme ting og du vil bare at det skal gå bra med ho. Og æ tror det e en sånn bok som bare kan skrives av noen under tredve, og muligens også bare av en kvinne (ikke det, det finnes garantert menn som skriv sånne bøker, men æ les dem neppe i utgangspunktet så det e et moot point).

Det e så mye som e galt, men det vil helst gå godt?