Nu har æ bare lest to bøker av Cecilie Løveid, men det e en viss sjanse for at æ bestandig føle mæ litt dum når æ les bøker av Cecilie Løveid? På en sånn «æ skjønne ikke ka ho hold på med, og vet ikke helt om æ heng med, men det e nu greit»-måte som gjør at æ likevel fullføre boka (og den her leste æ på en knapp time i går, så det e ikke som om det kreve timesvis med innsats, da hadde æ nok gitt opp).

Æ endte jo opp med den her fordi æ leste Ruby Baby og der nevnte protagonisten Sug, som e bok to i serien om Kjersti Gilje, og det her e bok én, og nu endte æ opp med å låne en bok som blei nevnt her, nemlig Veien til kjærlighet av Aleksandra Kollontaj, fra 1920-tallet. Så spenningsmomentet e størst i korvidt den kommer til å lede mæ til nye bøker.

Men æ kommer garantert til å lese enda mer Løveid, sjøl om æ nok kommer til å gå til det også med en antakelse om at æ ikke kommer til å skjønne særlig mye. Det e helt greit.