Av alle bøkern æ leste [ferdig] på lørdag va nok det her den med mest substans, og dermed også den det e vanskeligst å si nokka fornuftig om.

Det va et kort, men informativt etterord til slutt i oversettelsen, etter de tre artiklan boka består av. Den første og lengste e den tittelen kommer fra, og etterordet e bra for å forklare koffor det gjorde sånt inntrykk da det opprinnelig blei publisert. Det e mye kunsthistorie der æ ikke kjente til, kordan mangelen på «store» kvinnelige kunstnera dels skyldes at dem aldri fikk muligheten til å male akt, som va det som måtte til, for man kunne ikke bli stor når man va forvist til bare sjangermaleriet (landskap, portrett, stilleben, om æ huske rett?) – kordan de tilløpan til store kvinnelige kunstnera man har hatt ofte har vært døtre og koner fordi det har åpna en dør, men også kordan målet ikke kan være å grave fram alle tiløp til kvinnelige kunstnera som kan sies å være «stor», fordi det e et systemproblem, og dem løses aldri av fremragende enkelteksempler (velkjent problemstilling fra så mange ting, det). I den andre artikkelen skriv ho om et maleri av en amme, kordan ammen va det som måtte til for at kvinnen kunne gjøre nokka, hennes opphøyde rolle som ansatt, men likevel i jobb (og kæm amme ammens barn).

Det va mye, og æ gjorde ikke en god jobb i å lese for å huske, men det e anbefalt lesing, æ lærte masse, og vet kor æ skal vende tilbake om og når æ treng å huske ting.