Æ bestemte mæ for å endelig låne Renessansefeminin horror, etter å ha lest etterordet til Sug, og så oppdaga æ at Runa Borch Skolseg har gitt ut en diktsamling også, så da leste æ den når æ først va i gang (siden diktsamlinger som oftest går vesentlig raskere å lese enn romaner).

Det e passe rare greier, litt ubestemmelig; det handle om sex, og vold, innleggelser, psykisk helse (men ikke på en avklart måte), pengeskammen fører meg til graven din/jeg røsker de døde blomstene opp/mens jeg tenker på min nye mann/mens jeg tenker på hvordan jeg vil sutte på pikken hans/til den oppløses og blir jord/jeg vet alt om forråtnelsesprosesser.

En sånn diktsamling æ e glad æ leste, men også glad æ ikke treng å si nokka fornuftig om.