Og så den her, siste bok i Bragelesinga, og den ekstremt velfortjente vinneren av prisen. Det va litt sånn at alle bøkern va god, men etter å ha lest dem va det helt åpenbart at Du eneste va den eneste æ kunne sette øverst (og det enda min modus operandi på den slags universalt elska utgivelser e skepsis av en anna verden). Den e akkurat så god som alle de positive anmeldelsan sier, og akkurat så trist og fæl som du tror, men likevel ikke ødelegganes fæl.

Og på prisutdelinga, da Hilde Hagerup vant, og gråt og ikke visste kæm ho skulle takke, men så slo over og leverte en aldeles nydelig tale til forsvar for fred og nestekjærlighet og å tro på det gode, så skjønte æ liksom kordan ho har klart å skrive en så god bok.

(Dessuten får den bonuspoeng for å nevne Borghild Krane og Følelsers forvirring.)