Æ så at noen hadde satt opp den her på en leseutfordring om å lese en bok med en hovedperson på 50+, så æ bestemte mæ for å endelig se litt på den. Fire dager seinere ramla æ ut og va aldeles overvelda. For en bok!

Det e fascineranes å lese den såpass lenge i etterkant, det gjør nokka med lesinga å vite at den ene søstra til Vigdis Hjorth blei så sur at ho skreiv en hel roman som gjengjeldelse (sjøl om æ ikke har særlige planer om å lese den, tror æ), det gjør det vanskeligere å lese den som fiksjon på samme måte som æ hadde gjort om æ leste den uvitende da den først va publisert.

Men helt uavhengig av det va det også drivanes god lesing, med hoppan i tid og fortelling, de andre karakteran ho skriv om, Klara og Bo, kordan dem påvirke ho, kordan tankan demmes endre ka ho tenke – det e noen observasjoner om Palestina der som føles enda mer aktuell nu, mer presseranes, uten at det føles påtatt i historien (synes æ, men der tror æ det kan være delte meninger).

Og så fikk æ et intenst behov for å lese Gjentakelsen en gang til, for det e helt håpløst å ha lest den før den her, sjøl om æ synes den sto godt på egne bein. Men den har liksom helt andre bein etter å ha lest den her.