Julia Armfield skriv så rart. Alt e skrudd bittelitt til sida for ka æ hadde forventa, alt e gjort et hakk mer ubekvemt enn æ vanligvis ville valgt, og måten ho skriv om vann og hav på gjør mæ sikrere enn noensinne på at det ikke e for mæ. Men det e så fascineranes, likevel.

Det e en novellesamling, og æ leste en novelle av gangen og så leste æ nokka anna, og det tror æ e lurt, for dem e litt for lik hverandre i stemning til at man kan sluke alle på en gang (det bør man jo generelt unngå med novellesamlinger uansett, e lærdom fra tidligere), men den stemninga e interessant å være i, og æ tror æ kommer til å lese mer av ho uansett, for æ klare ikke helt å la være. Litt som å trykke på et blåmerke for å se om det fortsatt gjør ondt å trykke på det – æ vet ikke om det e min type bøker, men det e heller ikke ikke min type bøker.