Æ havna litt bakpå med leseoppdateringan her (men så havna æ også i en liten lesedal, så æ har ikke så mye å komme med), så den her fullførte æ for nesten en måned siden. Den minte mæ litt om I Who Have Never Known Men, ikke i handling, men nokka med stemninga, og kor lett det føles å lese sjøl om det e dystert, på sitt vis. Men samtidig ikke, det e nokka med en selvfølgelighet i møte med ting som ikke e selvfølgelig som gjør at det flyt. Vanligvis huske æ knapt kordan bøker slutte, men slutten på den her har æ tenkt på med ujevne mellomrom siden æ leste den.