Æ leste ferdig Orbital i løpet av påskeferien, og omtalte den som en rar liten bok, og det e jammen mæ den her også, om enn på ganske annerledes vis!

Den føles veldig samisk, på en måte, men også veldig samisk av noen som har studert litteratur. Æ e fortsatt ikke sikker på ka som va handling og ka som va symboler (og det e for lenge siden æ leste Barthes til å huske kordan den der greia med at alt e tekst egentlig foregår), men så lenge man (les: æ) ikke leste den som en bok med en handling som skal være logisk sammenhenganes og gå fra A til Å innen boka e slutt (for historien slutte ikke), men mer som et innhopp i nokka som går som det vel med eller uten forfatterens, hovedpersonens eller leserens innblanding, så e det en fascineranes smørje. Og da mene æ smørje som en kompliment.

Æ kan skjønne sammenligninga en kritiker hadde trukket til Twin Peaks (sjøl om æ aldri har sett det), det skjer ting der man bare må ta for god fisk sjøl om dem e helt uforståelig. Den e rar og uforståelig og ganske ulogisk, men æ likte den.