Æ plukka med mæ den her da æ va på Tronsmo sist, litt etter logikken om at korte bøker ikke gjelds fordi dem ikke tar så mye plass i bokhylla (og fordi det e større sjanse for at æ faktisk les dem). Æ tror faktisk ikke æ har lest nokka av Louise Erdrich før, og det e jo litt rart, siden ho e den ene av særdeles få anerkjente urfolksforfattera som va populær før det blei en greie – men det her va en veldig fin start.

Ho reise ut på tur med en halvanna år gammel baby (hennes, altså, ho kidnappe ikke en vilkårlig baby) for å besøke en rekke øyer med gamle veggmalerier, samt stedet kor det æ til faren min omtalte som «Ojibwe-versjonen av Per Adde» hadde etterlatt sæ et bibliotek. Det va en fin reiseskildring og en slags skisse av en sjølbiografi, og en veldig gjenkjennbar historie om kordan alle man møte i urfolkssammenhenger heng sammen på et vis.