For en fantastisk fin bok. Dagbokstekster av en italiensk husmor som e blitt kontorarbeider grunnet den økonomiske tilstanden, skrevet fra november 1950 til mai året etter. Noen ganger kort, noen ganger langt, noen ganger sjokkert over ka ho finn ut om sæsjøl. Alt i et språk som e nennsomt og selvsagt, oversatt av Inger Hagerup og opprinnelig utgitt i 1955, men den her utgaven e litt modernisert (står det, uten at det står kæm som har gjort ka, men Pax om det), men på den skånsomme måten, føltes det som? Æ tror den bare e gjort litt lettere å lese med mer moderne øyne. Det va litt trist og ganske fikt og æ e veldig glad æ leste den, sjøl om æ nu ikke lenger huske kordan æ endte opp med å lese den.