En essayistisk sjølbiografi om overgrepan stefaren til Neige Sinno utsatte ho for, skrevet på det som føles som … veldig fransk vis? Eller, ikke det, for det e lettlest (om man ignorere tematikken) og rett fram, men likevel med referanser og sitater (som det viste sæ at oversetteren sjøl har oversatt, uten å ta utgangspunkt i eventuelle norske oversettelser som allerede eksistere, og det kan æ både forstå og synes e litt irriteranes) på en måte som føles fransk (det e nok alle mine fordommer fra litteraturstudiet som kommer til syne). Det føles ikke som en bok æ kan si at æ likte, men æ vil heller ikke kaste den under bussen ved å si at den e «et viktig vitnesbyrd» eller nokka sånt. Det kan hende inntrykket æ sitt igjen med e at det e en bok skrevet av en god tenker. Og det sett æ pris på.