Om (mannlige) forfattera (Hemingway, Tennessee Williams, F. Scott Fitzgerald, Carver+++) og alkoholisme, om kreativitet og det nedrige i når man drikk for mye. Æ elska The Lonely City av Laing da æ leste den, og æ likte den her, sjøl om innholdet ikke interesserte mæ like mye (fordi ensomhet i byer heldigvis e nokka æ har mer erfaring med enn alkoholisme). Den veksla fint mellom kor ovenpå og entusiastisk man kan bli av alkohol, til kor fort det kan bikke over, blir problematisk, ikke bare for en sjøl, men alle rundt en.

(Og så va det et segment der, om Raymond Carver, som skylde på de to ungan han fikk (altfor) tidlig, for koffor han på et tidspunkt ikke fikk skrevet, fikk bli forfatter, og det føltes nesten som grunn god nok til å aldri drikke, tenk å være på et sted i livet kor det i det hele tatt e en tanke man ikke bare tenke, men gir uttrykk for, offentlig, at man legg skylda på ungan sine, ikke drikkinga.)