Det e en god og interessant bok, men æ synes den endte opp med å være for lang. Uten at æ nødvendigvis kan foreslå ka man burde kutte (ikke de korte mellomkapitlan som e det som føles mest drivanes i teksten, i hvert fall), men om du som mæ ser på boka og tenke «den e så lang, æ vet ikke om æ vil», så vil æ anbefale å begynne på enten kapittel 16 («Jeg sa, yeet Riksen») eller kapittel 21 («Født i feil kropp»), og lese ferdig derfra, for det e der det virkelig samfunnskritiske kommer til syne. (Og om du allerede e noenlunde inne i transtematikk burde du også tillate dæsjøl å skumme det første kapittelet, æ holdt på å gi opp hele greia.)

Men ja, æ e veldig glad for at den e skrevet, at den tar opp alle de viktige argumentan, at man forhåpentligvis kan vise til den i stedet for å måtte gjenta sæsjøl i det uendelige. Og så e æ glad for at Luca tydeligvis sett (minst) like stor pris som mæ på poesien til Tarald Stein, det va en gledelig overraskelse å finne han sitert opptil flere ganger.