Æ har ingen planer om å begynne å springe, og det e kanskje et litt rart valg å lese det her som min første Murakami-bok, men det va en sjarmeranes liten bok (så lenge man ignorere enkelte lett ukomfortabelt fettfobiske greier [rettet mest mot sæsjøl, ikke andre] innimellom). Den sa fine ting om løping og om å gjøre nokka, og det e en kombinasjon av sjølsikkerhet og beskjedenhet som æ av og til e ambivalent til – særlig i menn – men æ godtar det her fordi æ tror på Murakami når han skriv det. Æ vet ikke om den her boka e representativ for fortellerstemman hannes til vanlig, men den føles som et overskuddsprosjekt, på den bra måten.