Dette var ikke på ingen måte en koselig lesing, men en viktig en alikevel. Anne Bitsch forteller om hvordan det var å vokse opp under vold og misbruk som - av ymse, og på mange måte uforklarte - grunn, ikke ble stoppet eller til og med sett. Dette er en ærlig og subjektiv fortelling, som åpner lesernes øyene for hva kan man gjøre for at barn ikke utsettes for det hun ble utsatt for? Ikke overraskende at boken sluttes med akkurat dette spørsmålet. Hennes fortelling gjennom 70,80,90 og 2000 årene gir oss lesere perspektiv, sinn, og fortvilelse: hadde vi være i stand til å gjøre noe om vi var hennes nabo, lærer og ellers bare bekjente? Samtidig er det noe med boka som er universell, og det er det som fanget meg mest: hvor mye av skjebnen vår ble fastsatte av det vi opplever i barndommen vår? Svaret er sikkert sammensatt, og Anne klarte å gå videre med livet, med studiene, osv, men dette er ingen lykkelig slutt. Anne er en begavet forfatter, og på ingen måtte prøver å få sympati, og det er nettopp hennes spørsmål om hvorfor bryr mange ikke så mye om avsporing, men ikke om hvordan barnet har det - som er sentralt. Boken anbefalles, absolutt.