Cory Doctorow var en forfatter som jeg fant gjennom nettaktivismen hans og som jeg leste flere bøker av for cirka femten-tjue år siden (Eastern Standard Tribe, Down and Out in the Magical Kingdom, Little Brother); men så mistet synet av mens jeg har drevet med annet. Jeg har beundret ham som tenker og syntes at han har skrevet spennende bøker som har fått meg å se på samitiden på en ny måte. Jeg husker godt hvordan hovedpersonene i en bok bygde et allmennt byomfattende trådløstnettverk i Toronto.

Han har selvsagt publisert masse siden det. Ble for kort tid siden påmint på nettet og leste om 'The lost cause', som er en av hans nyeste. Når jeg så fant den på den lokale bokhandelen tok jeg med den hjem.

Boka er satt til Kalifornia i en nær framtid, der klimakrisa på allvor har tatt feste og der samfunnet har blitt tvunget til å på allvor ta tak i utfordringene som dette gir. Her ligger bokas hovedkonflikt: mellom de som kjemper for å implementere løsninger som faktisk finns, og de som ser tilbake på en svunnen tid der de var de som bestemte. Om man setter det på spissen er det en konflikt som man kjenner igjen fra i dag, selv om boka blir veldig amerikansk ved å knytte det opp till maga-kulten (det er hva de kalles i boka) og gi våpendiskusjonen ganske mye plass. Det irriterer meg også at skillet nesten konsekvent omtales som unge mot eldre, noe jeg ikke er sikker på speiler virkeligheten i dag (selv om det i blant kan se ut slik).

Selv om historien i stor grad handler om fellesskapsløsninger følger man et lite antal personer og relasjonen mellom dem. Jeg har likevel inntrykk av at personene blir noe flate og karikerte. Alle som mener noe mener det veldig sterkt. I liten grad ser man at meninger utvikles og endres. Det samme med personene. Hovedpersonen Brooks relasjon til bestefaren er fyllt av gjensidig aversjon, og relasjonen til kjæresten Phuonng utvikles i rekordfart fra at de ikke kjenner hverandre til at de har en veldig intens og nær kjærlighetsrelasjon. Den mest intressante relasjonen er nok mellom Brooks og Milena, en internflyktning som leder en gruppe flyktninger til Burbank og der det tydelig finnes gjensidig beundring, interesse og vennskap mellom henne og Brooks, men der de også har vidt forskjellige syn på hvordan samfunnet skal se ut og slikt som kryptovalutaer. Dette synes jeg er bokens svakeste punkt, men det er også godt mulig at en post-krise verden der man virkelig kjenner klimaets forandringer på kroppen også er en tid for de store følelsene.

Ser man bort fra dette, fra enkeltindividene i boka, så er det en spennende historie og kanskje noe man kan ta inspirasjon fra. Boka følger Brooks og vennene rundt hen når de gjør de anser er nødvendig: å bygge fleretasjeshus for å huse flyktninger, og å jobba sammen for å løse det best mulig og raskest; tross at de har sterke kapitalinteresser allierte med fanatiske rasister som er villige til å ta til våpen mot seg.

Jeg vet ikke om det er denne framtiden vi står innfor, jeg håper virkelig ikke det, men om man skal ta med seg noe fra denne boka er det nok at: Framtidens løsninger skaper vi ved å jobbe sammen. Teknologiske løsninger er vel og bra, men bare om det bidrar til felles streven og samarbeid.