User Profile

I can't get this book out of my head. I went into it with high expectations, as Charlie Kaufman is my favorite screenwriter and I adore most of his movies. And I was in some ways not disapointed, as this book is very much Kaufman. It explores most of the themes that he already has spent a lot of time with in his other work: age, culture, memories, death, defying structure, ego, the passing of time, etc. But it is also an extremely silly book, and at times really hilarious. His movies often stares mortality and death straight in the eye, but this book is more like sketch comedy about it.

There's no real reason to trying summoning up the plot. It's often dream logic, even though there's always some form of coherence. But it's also made in a way that makes you go back to the start right after you have read it, and I am sure it must reward a second reading more than most books.

Knudsen sitt prosjekt med denne boka er ikke å skrive en biografi for Rudolf Muus, men å lage en oversikt over hans forfatterskap. Muus var nemlig enormt produktiv, og da ut en rekke bøker på ulike forlag, og gjerne under en rekke ulike pseudonym. Noen ganger ble de samme bøkene gitt ut på flere forlag, og kanskje med forskjellige titler. Muus hadde selv ingen oversikt over sin produksjon. Og dette var på 90-tallet, før bøker ble digitalisert i storskala og "de spesielt interesserte" i landet lett kunne komme i kontakt med hverandre på nett. Imponerende!

Underveis i prosjektet har Knudsen måtte gå inn på en rekke ulike forleggere, og det han finner ut om dem blir også en del av prosjektet. Det gjør at boka beveger seg gjennom Muus sitt liv, og hopper fra forlegger til forlegger, og til slutt blir litt brokete. Den er fint leselig, men undertittelen "og hans forleggere" er en større del av boka enn jeg hadde sett for meg.

Det hadde vært spennende om noen brukte dagens metoder - dataprogram trent opp på å kjenner igjen en forfatters "stil" - for å se om man kunne avgjort med større sikkerhet i de mange tilfellene hvor en ikke kan slå fast om Muus var forfatteren.

Jeg endte opp som en av dem som føler jeg fanga og tapt i navn og detaljer gjennom denne boka. Karakterer dukker opp i hytt og gevær, og de blir gjerne omtalt med 2-3 forskjellige navn uten at det kommer tydelig frem. Første side i boka et er forsøk på å få frem de viktigste karakterene og deres ulike navn og roller, men de som står der er såpass sentrale at det sjelden blir et problem i resten av boka. Det er alle de andre, mindre, karakterene som av og til gikk i ball for meg. Men det gikk, altså. Det førte bare til at jeg måtte jobbe meg gjennom boka mer enn jeg lot meg fange av dem.

Det samme gjelder alle detaljene rundt revolusjonen. Burde jeg la dem skure i vei uten å bekymre meg for å forstå hvordan det hele henger sammen? Eller burde jeg gjøre forarbeid eller leser meg opp underveis for å henge med i svingene? Jeg valgte noe i midten, noe som igjen gjorde at leseopplevelsen ble noe brokete for min del. Kanskje jeg burde ha sett en filmatisering først, slik at jeg hadde noe bedre grunnlag å gå inn i historien på?

Historien er i utgangspunktet fin. Jeg liker hvordan man tas gjennom vesentlige øyeblikk i Zhivagos liv, og hvordan man på den måten får et unikt blikk inn i en spennende periode av Russlands historie. Men jeg føler at både detaljrikdommen og Zhivagos (tidvise) inderlighet gikk tapt meg på som leser. (Akk.)

Alan Moore's debut (non-graphic) novel is a series of ghost stories that are interconnected through repeating themes and motives. The first one you meet is a hard read, as Moore attempts to portray a stone age village idiot through simple grammar and vocabulary, but as you move onwards with the book (and through history) most of them are more straight forward to read. The perspectives change a lot from story to story, not only in time, but also in age, gender, intelligence and social standing. One chapter is told by a woman burning to death, one is in the form of a diary, and one is told from the perspective of a decapitated head. Some of the stories goes straight to the supernatural realm, while other delve more into madness, only hinting at the mystical.

But after a while, despite recognizing bits and pieces showing up in different formats throughout the different stories, it felt more like individual ghost stories stories rather than pieces of a bigger picture. I found myself wondering if I were missing some vital connections, or if I should pay closer attention to minute details to fuller grasp how all of these come together. They all are based in Moore's home town, they're all around november and they all incorporate something from the historical period they're set in. And then there's decapitated legs and heads, blue pearls and black dogs, recurring motifs and places. Just as I am giving up thinking about what's the "full picture" - Alan Moore writes himself into the book, explaining the project in full(ish). An interesting choice, but I am not sure if it was the best one.

I did enjoy parts of this book, but more than the other works of Moore that I have read, this seems to be a project very personal to him. It's Northampton's history seen through his eyes, but that's only appealing to a degree.

By stating in the foreword that Keegan would want to be read because she was good, not because she was dead, the book challenges you to reflect over its quality. And when the book is at its best, there's no doubt that she was a very talented writer. But there's also chapters that are well written, but an odd choice for a book like this. Most of all this reminds me of a "early writings"-compilation of the sorts you get well into the careers of established writers, and that's because that's exactly what this is. But tragically we can only imagine what the rest of the writing career would have been like.

Her best stories and essays are the ones where she can draw from her own experiences as a young person in the 2000s. She choses interesting perspectives to write from, like the "new" girlfriend of a diseased young man, having to face his family and his ex-girlfriend after his passing. Or a girl home for Christmas facing her fathers alcoholism, brother's escape into gaming and mother's depression(?). Of the non-fiction works, there's lots of good points spread throughout them, but the most memorable one to me was the portrait of the exterminator.

Jeg visste ikke at dette er bok to i en trilogi, men jeg kan ikke forstå annet enn at den skal være ment til å kunne stå på egne ben. Det er riktignok antydninger til tidligere hendelser i Segelfoss, men de er ikke nødvendigvis dekka i den første boka.

I Segelfoss by latterliggjør Hamsun overklassen, underklassen og arbeiderklassen i møte med moderne kapitalisme i en by i Nordland. Underklassen blir nyttige idioter, arbeiderklassen er bortskjemte og uhøfflige, de nyrike er uansvarlige og skruppelløse og overklassen er passive og tafatte. Telegrafisten kommer kanskje best utav det, kanskje mest fordi han er bevisst sin/samfunnets stagnasjon. Det at alle disse delvis karikerte karakterene likevel er nyanserte og interessante skyldes Hamsun sitt fortellertalent, og gjør at boka fremdeles er fornøyelig, til tross for Hamsuns negativitet. Han klarer også mesterlig å gå fra person til person i den lille byen uten at det går på bekostning av flyten eller sammenhengen. Vi møter en bredt karaktergalleri som sammen er som et bilde av hele den lille byen.

Markens Grøde, hans neste bok, er kritisk til mye av det samme som blir satirisert i denne, men i den får han også tydeligere frem hva han er positiv til. Segelfoss by er (stort sett) ikke en dyster bok, men jeg savner flere sekvenser hvor Hamsun senker skuldrene.