Jeg skal ærlig innrømme at jeg ikke har spilt særlig mange av spillene til Sid Meier. Noen av dem så jeg mine eldre brødre spille da jeg var ung. Boka går kronologisk fra spill til spill, men det viktige for Meier er helheten, så om man ikke kjenner spilla går det likevel veldig fint å følge hans livshistorie og erfaringer. Og selv om memoarene ikke inneholder grenseprengende åpenbarelser, er det likevel fine refleksjoner rundt det å være skapende. Jeg liker særlig at han er opptatt av hvor viktig det var for ham å ha flere interesser. Han knytter de fleste spillene sine til interesser og opplevelser som ikke har noe med hans programmering/data-interesse å gjøre.