Steffen Kverneland brukte fleire år på sin Munch-biografi. I denne romanen, som kom nokre år seinare, leikar han seg med kjeldematerialet og skriv ein gotisk grøssar. Eg har veldig sansen for prosjektet og koste meg gjennom heile boka, men eg skulle ønskje han reindyrka meir den brev/dagbok-roman-aktige sida av prosjektet. Altså der han kombinerer ulike "kjelder" for å fortelje historia, og for det meste prøver å gjere det med ei stram maske. Men samtidig så er det jo kjekt å lese Kvernelands la "seg sjølv" få køyrd seg.

Eg ser at det kjem film av denne snart, eg er spent på korleis dei løysar det. Eg håper dei held att litt i markedsføringa, slik at ikkje alle veit kva dei går til.