Men i tillegg til sin vitenskapelige begavelse hadde Lucy Eyelesbarrow en kjerne av godt, sunt menneskevett. Hun kunne ikke unngå å legge merke til at en fremragende akademisk innsats var enestående slett betalt. Hun nærte ikke noe ønske om å undervise og hun hadde glede av å komme i kontakt med langt mindre glimrende begavelser enn seg selv. Kort sagt, hun hadde en smak for mennesker, alle slags mennesker - og ikke de samme menneskene hele tiden. Uten å skamme seg over det likte hun også penger. For å tjene penger må man utnytte vareknapphet. Lucy Eyelesbarrow støtte straks på en meget alvorlig vareknapphet - knappheten på all slags velutdannet huslig arbeidskraft. Til den største forbauselse for sine venner og medstuderende gikk Lucy Eyelesbarrow inn i hushjelpyrket. [...] En av hennes regler var at hun aldri tok imot noe engasjement for lengre tid fremover. Fjorten dager var hennes vanlige periode - en måned i høyden under ekstraordinære omstendigheter. For de fjorten dagene måtte en betale! Men, i de fjorten dagene var ens liv et himmerike. En kunne slappe fullstendig av, reise til utlandet, bli hjemme, gjøre som en ville, trygg på at alt gikk bra på hjemmefronten i Lucy Eyelesbarrows kyndige hender.

— 4.50 fra Paddington by Agatha Christie (Page 26)