Det banket. Eller famlet på døren til kammerset. Løst, som om den som stod der ute, var redd for at han sov. Det var Pegutten. Da Johan lukket opp, spurte han: - Vil du spille Monopol? Johan sa ingenting, men Pegutten trodde kanskje at han nikket, for han hentet spilleplaten og esken med sedler og kort fra buffeten. Det var et norsk spill, og han gikk over til å snakke norsk. Johan sa at Pegutten kunne ha banken, men angret nesten, for det var ikke lett å vurdere gatene og torgene uten å se kortene foran seg. - Jeg har aldri vært i Oslo, sa han da det begynte å gå dårlig, og det gjorde det nesten med en gang. - Ikke jeg heller, svarte Pegutten. Men han hadde allerede Rådhusplassen og Prinsens gate. Det var uhyggelig dyrt å havne der, og det gjorde Johan ganske snart. Han hadde uflaks også. Neste gang det var hans tur, tok han et kort der det stod: Gå i fengsel! - Fy faen, sa han. - Godt det bare er et spill. Det var Pegutten enig i, og de spilte en hel omgang som han vant overlegent. Så hentet han Pepsicola og potetgull, og da var klokken halv to. Han spurte om de skulle fortsette, og Johan sa ja. Han tok en tablett til, og nå fikk han ha banken. De satte seg på sofaen begge to, slik at den som ikke kastet og flyttet, kunne halvligge og hvile seg. Johan våknet ved femtiden av at Pegutten snorket. Han lå i den andre enden av sofaen med hodet på en korsstingspute. På brystet hans lå Ullevål hageby, Prinsens gate, Rådhusplassen og Trondheimsveien spredt utover.

— Hendelser ved vann by Kerstin Ekman (Page 230)