Da containeren står ruvende i rue des Thermopyles, får jeg det for meg at jeg skal fjerne så mye som mulig. En lampe, en kjøkkenmaskin, et par stoler, noen morkne gummistøvler, og så videre. I løpet av uken fjerner jeg så mange ting at flere skap blir overflødige. Det innebærer færre steder å lete etter ting. Jeg betrakter det som en forbedring, og ringer styrelederen. Noen minutter senere står hun i gangen med mannen sin, Maurice et eller annet. De tar med seg alle tingene og skapene i tillegg til en tung kommode i gangen. Da oppdraget er utført, ser jeg meg rundt. Den forventede lettheten og gleden uteblir. Det slår meg at jeg bare har utvidet tomheten. Men så er jo den mer praktisk.

— Øyeblikk for evigheten by Kjersti Anfinnsen (Page 18)