Etter huset skulle vi se eiendommen og svømmebassenget, og sjøflyet, og midtsommerblomstene - men utenfor Gatsbys vindu begynte det å regne igjen, så vi stilte oss opp på rad og rekke og så på den riflete overflaten i sundet. "Hadde det ikke vært for tåken, kunne vi ha sett huset deres på den andre siden av bukten," sa Gatsby. "Dere har alltid et grønt lys som er tent hele natten, ytterst på bryggen." Daisy stakk plutselig armen inn under hans, men det virket som om han var oppslukt av det han nettopp hadde sagt. Det hadde muligens streifet ham at det lysets enorme betydning nå var borte for alltid. I forhold til den veldige avstanden som hadde skilt ham fra Daisy, hadde det virket så nær henne, nesten som det berørte henne. Det hadde virket like nær som en stjerne er nær månen. Nå var det igjen et grønt lys på en brygge. Hans samling av magiske gjenstander var blitt én fattigere.

— Den store Gatsby by F. Scott Fitzgerald (Page 105 - 106)