Hvorfor er hun så hard mot ham? Hvorfor henger hun over hans poetiske testamente med skalpellen klar? Svar: fordi hun hadde håpet på mer. Det er vondt å innrømme det, men hun hadde håpet at mannen som elsket henne, ville brukt den kjærligheten, den energien, den erosen, til å få henne til å blomstre mer enn han har klart. Forfengelighet fra hennes side? Ja, kanskje. Men polakken så på seg selv som en kunstner i den grandiose, gamle betydningen, en maestro, og en kunstner i den grandiose, gamle betydningen (Dante!) ville gitt henne et nytt liv som var troverdig, som kunne motbevise hennes egen lettvinte hån. For elskeren er den begjærte kroppen en sjel. Polakken elsket kroppen hennes. Polakken elsker sjelen hennes (sier han). Men hvor i diktene ser hun kropp bli forvandlet til sjel?

Sønnen til Senora Weisz syntes diktene var svake, og hun er stort sett enig. Så polakken også svakhetene? Så han dem, men fortsatte skriblingen likevel, holdt seg beskjeftiget så han ikke skulle se døden liste seg innpå?

Med hele dette patetiske prosjektet hans lagt ut foran seg på skrivebordet, prosjektet med å gjenopplive og perfeksjonere en kjærlighet som aldri var grundig etablert, blir hun overmannet av utmattelse, men også av medfølelse. Bildet blir klarere og klarere: den gamle mannen ved skrivemaskinen i den stygge leiligheten, mens han prøver å tvinge liv inn i drømmen om kjærlighet gjennom å bruke en kunstform han ikke mestret.

— Polakken by J. M. Coetzee (Page 127 - 128)