De tar en spasertur bortover en gangvei under trærne langs elven. Det er en behagelig høstdag. Bladene er i ferd med å skifte, et cetera. "Jeg spør igjen," sier hun: "Hvorfor har du kommet hit? Girona - det finnes ingen grunn til at du skal være i Girona." "Vi må alle være et sted. Vi kan ikke være ingesteds. Det er menneskets tilstand. Men nei. Jeg er her for deg." "Du sier så, men hva betyr det? Hva vil du meg? Du inviterte meg ikke hit for å høre på pianoundervisningen din. Vil du ligge med meg? La meg i så fall si det med det samme: Det kommer ikke til å skje." "Ikke bli sint," sier han. "Vær så snill." "Jeg er ikke sint. Jeg er utålmodig. Jeg har ikke tid til tøys. Du inviterte meg hit. Hvorfor?" Hvorfor er hun så sint? Hva er det hun vil ha av ham, som han nekter å gi henne? "Kjære dame," sier polakken, "du husker Dante Alighieri, poeten? Hans Beatrice sa aldri et ord til ham, og han elsket henne hele sitt liv." Kjære dame! "Er det derfor jeg er her? For å bli informert om at du har tenkt å elske meg hele ditt liv?" "Livet mitt er ikke så langt," sier polakken.

— Polakken by J. M. Coetzee (Page 32 - 33)