På en av bodene, helt ytterst til venstre, lå et lite parti med en grønnsak som hadde et svært merkverdig utseende. På en tjukk stilk bredde det seg ut mindre stilker, øverst, og på toppen av disse igjen satt det noe knudrete og grønt. Hele saken kunne minne om et lite sydlandsk tre, og da disse trærne lå samlet i bunter, ytterst på en grønnsakbod på Lillehammer Torg, ved porten til Gudbrandsdalen, blei min nysgjerrighet vakt. Små miniatyrtrær, med en sydlandsk forlokkelse over seg, lå altså her, i all beskjedenhet, med den tjukke stilken som stamme, og de mindre stilkene som greiner, som danna en flott krone med sitt mørkegrønne knudrete løv. Hva i all verden kunne dette være! Jeg spurte umiddelbart mannen som betjente boden, og vår hjemmelsmann, som jeg seinere titulerte ham i min reportasje, svarte villig, og ikke så lite stolt, at dette var en helt ny grønnsak i Norge, som alt hadde rukket å bli populær i landets hovedstad, Oslo. Han hadde dyrka den sjøl, kunne han opplyse, og han var den eneste i Gudbrandsdalen som hadde gjort det. Vår hjemmelsmann kunne også opplyse at disse miniatyrtrærne var «en meget næringsrik og verdifull grønnsak som ernæringseksperter og husmororganisasjoner anbefaler sterkt,» som det sto i min reportasje. Jeg spurte ham spent om hvordan den smakte, og han sa at dessverre kunne han ikke gi meg en smaksprøve nå, fordi den måtte kokes godt før bruk, men han kunne forsikre meg om at «den er ytterst velsmakende og minner mest om en slags blanding av blomkål, asparges og grønnkål» (de to siste artene var meg ukjent, asparges visste jeg at jeg aldri hadde smakt før, og hva var grønnkål? Kål som var grønn, altså hodekål, kålhue?). Men hva heter den? Hva er navnet? spurte jeg, opphissa. Brocoli med c, svarte min hjemmelsmann.

— Roman 1987 by Dag Solstad, Espen Klouman Høiner (Narrator)