Nazistene insisterte på at den brutale volden som mange kommunister og sosialdemokrater ble utsatt for i konsentrasjonsleirene, hadde en slags oppdragende effekt. De mange avisreportasjene fra de første nazistiske konsentrasjonsleirene fortalte alle den samme historien.

Nå fikk de kommunistiske «terroristene» og de sosialdemokratiske «forræderne» for første gang kjenne på hvordan det var å bidra i produktivt arbeid. Gjennom utmattende kroppsarbeid, i noen tilfeller så brutalt at det hadde dødelig utfall, skulle ikke den politiske opposisjonen bare straffes, den skulle også disiplineres i en slik grad at den føyde seg inn i rekkene og på sikt sluttet seg til det nye regimet.

Det var derfor ikke uten grunn at en av de aller første konsentrasjonsleirene nazistene opprettet, i Oranienburg utenfor Berlin, bar inskripsjonen «Arbeit macht frei» over inngangsporten. Uttrykket har en lang historie i det tyskspråklige Europa og sto på trykk i en bok for første gang i 1873. Da ble det brukt i den betydning at kriminelle kunne finne tilbake til ordinær samfunnsdeltakelse gjennom arbeid, og hadde klare referanser til det nytestamentlige postulatet om at «sannheten skal sette dere fri». Også under Weimarrepublikken kom uttrykket til anvendelse, også da i forbindelse med offentlige prosjekter som skulle få folk i arbeid, men uten de ideologiske konnotasjonene som nazistene la i det.

Theodor Eicke, som sammen med Himmler videreutviklet konsentrasjonsleirsystemet til en permanent institusjon i Nazi-Tyskland, tok med seg uttrykket fra Oranienburg og plasserte det på inngangsporten til konsentrasjonsleiren i Dachau i oktober 1933. Samme tekst ble satt opp ved inngangsporten til en rekke andre konsentrasjonsleire, som Sachsenhausen i 1936, Flossenbürg i 1938, i Groß-Rosen og Theresienstadt i 1940. Det er utvilsomt skiltet over inngangsporten til leiren i Auschwitz som i dag er det aller mest berømte.

— Det tredje riket by Anders Granås Kjøstvedt